Millioner av oss har vokst opp med dyp fred på det europeiske kontinent. Det vil vi gjerne fortsette med, men verden vi lever i er mer utrygg enn på lenge.
Av Trine Lise Sundnes
Stortingsrepresentant og nestleder i Internasjonalt Forum.
Bildekilde: Stortinget,
I min oppvekst var den kalde krigen referansepunktet for usikkerhet og konflikt. For generasjonen før var 2. verdenskrig referansepunkt. Slik kan vi gå bakover i tid, generasjon for generasjon. Dagens referansepunkt er unektelig Russlands brutale angrepskrig i Ukraina. Først gjennom annekteringen av Krym i 2014, dernest opprettet væpnede russisk-orienterte separatister «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk, så gikk Russland fullskala inn i Ukraina i 2022. Så langt anslår FN at 500.000 soldater er såret eller har måttet børe med livet. Mistet livet har også vel 30.000 sivile. Russlands missiler over landet skiller ikke på militær infrastruktur eller sivile. I Ukraina kalles det Putins terror. Det er ingen tvil om at naboen vi deler grense med i øst har blitt farligere.
Historisk har småstater ofte skygget unna når det blir bråk. Det var også Norges refleks da vi fikk vår uavhengighet i 1905: «La oss holde det utenrikspolitiske spillet og stormaktene på avstand gjennom nøytralitet» var tonen den gang. Ettertiden har vist at vi får mer igjen ved å bidra og ved å samarbeide. Norge har vært en del av NATO helt siden alliansen ble etablert i 1949. Sverige kan kanskje ikke sammenlignet med oss kalles en småstat, med sine 10,6 millioner innbyggere, men de holdt på sin nøytralitet i tohundre år og gjennom to verdenskriger, helt opp til våre dager. Tre måneder tok det Sverige å legge inn en søknad om NATO-medlemskap sammen med Finland. NATO er forsvarsalliansen landene trenger for å bygge et sterkt nordisk forsvarssamarbeid mot utryggheten i øst. Finlands er kanskje det landet i Nordan som historisk har lengst, og nærest erfaring med russisk krig, annektering og okkupasjon.
Med Sverige og Finland som nye NATO medlemmer er forsvarssamarbeidet over landegrensene i Norden komplett. At Norge nå sammen med Danmark, Island, Sverige og Finland koordinerer og samordner oss for å øke vår operative evne og våre kapasiteter på land, i luft og på vann er nok en strek i regninga for Putin. Resultatet av aggresjonen i øst er et Norden med grenseløse forsvarsmuligheter og et Russland som nå deler over 1536 km grense til NATO-land i nord.
Norge er en småstat i en stormakts nærhet –derfor er vi permanent avhengig av allierte. Den 30. april i år inngikk de nordiske landene en åtte-punkts felles-nordisk visjon for forsvarssamarbeidet (NORDEFCO) fram mot 2030. Denne følges også opp i regjeringens framlagte langtidsplan for Forsvaret (Forsvarsløftet 2025-2036) som nå er til behandling i Stortinget. Vi snakker om nordiske strategier, felleskommando der det styrker vår operative evne, mobilitet og infrastruktur på tvers av landegrenser, forsvarsindustrielle muligheter i Norden og overfor EU. Til og med totalforsvaret og sivilsamfunnet støtte i nødvendige sektorer for å dekke alle senario og situasjoner er på blokka.
Østersjøen har blitt et NATO-basseng. Og mens Finland er opptatt av å beskytte Helsinki, er svenskene opptatt av sør/øst aksen sin og Østersjøpassasjen. Med NATO-utvidelsen vil betydningen av Sør-Norge øke, ikke på bekostning av, men i tillegg til Finnmark, som er og bli Norges ansvar. Norge/Danmark utgjør portvokterne inn og ut av Østersjøen. Norge med sine ubåter og Danmark med sine ubåt-jegere. Utvidelsen fører unektelig til en styrking av NATOs evne til avskrekking og forsvar i vår del av Europa.
Det nye NATO i nord har ikke gått upåaktet hen. Russland blir mer uforutsigbart, internt som eksternt. De forsøker seg nå overfor sine grensenaboer å tegne østersjøkartet på nytt. En Ubåt-kaptein i tidl. Harald Heide-Steen Jr.’s skikkelse har sagt at det er vanskelig å se grensen under vann, men Russland vet utmerket vel at flytting av grenser krever enighet landene imellom, uansett hvor god en er til å spille balalaika.
