Av Morten Wetland
Ukraina-krigen har gjort krig, fred og sikkerhet mer aktuelt enn på svært lenge. Av og til, de siste drøye to år, er spørsmålet dukket opp i Norge om russerne, i en mer anspent og usikker verden, vil angripe og ta over Svalbard.
I mai i år kom en stortingsmelding om Svalbard. Denne behandler ikke selve det aktuelle militære trusselbildet. «Svalbardmeldingene» kommer nå fra skiftende regjeringer med 7 – 10 års mellomrom, siden 1970-årene. De har som formål å forankre Norges forvaltning av Svalbard og redegjøre for små og større endringer som følge av utvikling av tidens krav mht. tjenesteyting, næringsutvikling, teknologisk utvikling, miljøkunnskap og forskning.
Det bor nå omlag 300 russere på Svalbard. I mange årtier var det 3000, som var en kilde til bekymring da Norge slet med å holde 1000 nordmenn der oppe. Nå er mangfoldet kommet også til Svalbard, ved avvikling av gruvedrift og vekst i turistnæring og forskning. Og totalbefolkningen er til enhver tid i strøket 2300.
Etter første verdenskrig ble suverenitet over Svalbard tilkjent Norge gjennom Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Inntil da var Svalbard ingenmannsland, eller «Terra Nullius» (ingenmannsland) som det heter på internasjonalt (altså Latin). Hva som er Svalbard er i traktaten definert som alt land, holmer og skjær innenfor en «kasse» definert av meridianene 10E og 35E og parallellene 74N og 81N.
Russerne og Svalbardtraktaten
Sovjetunionen ble part i Svalbardtraktaten i 1924, og året etter vedtok Stortinget Svalbardloven som gjorde Svalbard til en del av Norge. I 1926 erklærte Russland alt land mellom nordkysten av Sovjetunionen og Nordpolen som annektert av Russland. Det gjaldt mellom en grense trukket rett nordover fra den daværende finsk-russiske landegrense og en tilsvarende fra grensa mot Alaska helt i øst. Den østlige av disse grensene; sektorlinjen som vi kaller den, står etter norsk og russisk syn tilbake for «Svalbardkassa». Sektorlinjen er 32.06´15 E. Et medvirkende bidrag til den russiske anneksjonen av øyer nord for Sovjetunionen i 1926 var framveksten av luftkrig under første verdenskrig. Sovjet ønsket å umuliggjøre for fremmede makter å bruke øyene nord for Sovjet til flybaser for angrep sørover. I dette bildet har Svalbardtraktatens regel om at øygruppa skulle være demilitarisert passet godt inn i det sovjetiske bilde og ønske om fravær av militære trusler i nord, svekket som landet var etter krigen.
Så har russerne passet godt på at Norge har etterlevd demilitariseringen. Samtidig har Norge passet på av russerne ikke har snikmilitarisert sine installasjoner på Svalbard. Det er klart nok fristende med ulike radar- og overvåkingsinstallasjoner, etc., men Norge og Sovjet/Russland har stort sett holdt seg i skinnet.
Så er Svalbard som en del av Norge dekket av NATO-traktaten. Og NATO-traktaten artikkel 5 sier at et angrep på ett av medlemslandene skal ansees som et angrep på alle og utløser plikten til bistand. Så hvis Russland ønsker krig med NATO, så er et angrep på Svalbard en vei å gå. Det ser ikke særlig sannsynlig ut nå når Russland er militært bundet opp i Ukraina, slik at styrkene de hadde på Kola-halvøya nå for det meste er omplassert til Ukraina og der blir mange av dem liggende.
Norges Svalbardpolitikk
Men det er likefullt en norsk kjerneoppgave å forvalte Svalbard slik at det fremstår som stabilt over tid. I hht Stortingsmeldingen fra i år er det vesentligste i Svalbardpolitikken:
- -En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.
- -Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.
- -Bevaring av ro og stabilitet i området.
- -Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.
- -Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Dette har stort sett vært uforandret i sine kjerner siden 1925.
Svalbard er ikke den eneste øygruppe i verden som er demilitarisert. Norske myndigheter har fulgt med på hvordan andre land håndterer liknende ordninger. De finske Åland-øyene i Østersjøen er demilitarisert gjennom en traktat fra 1921. I Det østlige middelhav er en rekke øyer mer eller mindre demilitarisert, mange etter annen verdenskrig. Det gjelder særlig nåværende greske øyer og øygrupper som ligger tett inn mot Tyrkias kyster, som ferieøya Rhodos.
