Av Hadia Tajik
Ansiktsuttrykkene til Kamala Harris i debatten mot Donald Trump på tv-kanalen ABC 10. september, viser noe av det som har endret seg siden Hillary Clinton gikk på et valgnederlag mot samme mann i 2016.
Store deler av sendingen kunne man se ansiktene til begge debattantene. Mens Trump snakket lot Harris det skinne gjennom at hun vekslet mellom å synes at han var pussig og ufrivillig morsom. Øyenbrynene skjøt i været, smilet dukket opp, innimellom kunne hun riste på hodet. Da Trump kom med historien om illegale immigranter som spiste amerikaneres kjæledyr, var det ingen tvil om at Harris ikke tok ham spesielt seriøst, hun lo åpenlyst, slik man ler av folk som skryter på seg noe.
Til sammenligning bar Hillary Clinton det mer stoiske og overbærende uttrykket i sine debatter mot samme mann. Hvem vet, kanskje det var konsekvensen av et langt liv i offentlighetens søkelys, der hun har måttet tåle både rimelige og urimelige angrep mot egen integritet og politikk.
Kanskje ble masken hun måtte ta på seg for å orke å bære angrepene, en stadig mer integrert del av hennes personlighet og fremtoning.
I boka si «What happened» fra 2017 skriver Clinton om hvor ubehagelig det var å møte Trump til tv-debatt. Helt konkret minnes hun en episode der han endte opp med å luske bak henne mens hun hadde ordet, som for å invadere intimsonen hennes og sette henne ut. Hun forteller at hun hadde lyst til å snu seg og si «Back up you creep!», men at hun valgte å holde hodet kaldt og fortsette resonnementet sitt. [1]
Jeg vet ikke hva slike episoder gjør med seerne. Det er sikkert også veldig individuelt. Noen blir kanskje imponert over at hun ikke lar seg vippe av pinnen. Men for noen av oss, som meg selv, var det et underliggende ubehag ved at hun gjorde noe så unaturlig som å bare fortsette å prate.
Det som på den ene siden fremstilles som «profesjonelt» av en kvinne, å holde hodet kaldt i en slik situasjon, er på den andre siden egentlig umenneskelig og unormalt. På den måten kan kvinnene heller aldri vinne, de er alltid enten for dårlige kvinner («er hun ikke litt hard?») eller for dårlige ledere («er hun ikke litt myk?»).
En artikkel fra 2019 i Vanity Fair om det demokratiske stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez inneholdt en interessant observasjon:[2] De så henne ute blant folk og kommenterte nøkternt at hun «hasn’t yet mastered the techniques of deflection; the bubble hasn’t fully formed around her».
Boblen – den som får politikere og andre offentlige personer til å fremstå uberørt av personangrep, politiske stikk og invaderende samtaletemaer. Hennes naturlige omgangsform og åpne ansikt gjorde henne kanskje mer sårbar, men også lettere å identifisere seg med for flere.
For mange år siden havnet jeg i prat med en skuespiller om det å stå på en scene som politiker, sammenlignet med det å gjøre det samme som skuespiller. «Jeg vet ikke», sa jeg, «men jeg føler ikke at jeg har samme repertoar å spille på som en ti-femten år eldre mannlig politiker i hvilke følelser folk tåler å se». Irritasjon? Hun er ei hurpe. Latter? Hun er nedlatende jo. Overbærende? Hun virker ikke noe hyggelig. «Så lenge du tenker at det ikke er mulig for deg, så er det du som begrenser deg selv», sa skuespilleren. Hun ga meg noe å tenke på.
Når vi i tv-debatten kunne se Kamala Harris legge av seg den stoiske maska som Clinton bar, så er det et skritt fremover for kvinnelige lederes repertoar i det offentlige rom.
Bevares, ansiktsuttrykkene var sikkert også bevisste valg som understøttet budskapet om at Trump jammen er «weird». «These guys are just weird», sa visepresidentkandidat Tim Walz, og definerte på den måten veien videre for kontrasten Demokratene ønsket å sette opp mot Trump.[3] Ikke først og fremst at hans politikk er farlig. Ikke en trussel mot demokratiet. Ikke en fare for kvinners rettigheter eller kampen mot klimaendringene. Men «rart». «Det virker som de skal stille til valg for ‘He-man’ kvinnehater-klubben», sa Walz i et tv-intervju, og refererte til superhelten He-man, som er kjent for sin ultramacho fremtoning.
Med denne tilnærmingen trigger de stadig mer ytterliggående ytringer fra Trump selv, som lar seg hisse opp.
Trumps egen eksentriske stil har trolig også gjort rommet for menn i offentligheten til noe litt annet. Det er i alle fall vanskelig å se for seg så mange presidentkandidater før Joe Biden smelle tilbake «Will you shut up, man», i en tv-debatt med motstanderen. [4] Trump har endret spillereglene for hva som blir ansett som «presidentaktig».
Det var neppe meningen at det skulle gjøre det lettere for kvinner som Harris å fremstå mindre som en maske og mer som et menneske. Å rett og slett kunne ha normale reaksjoner på underlige utsagn: Le når noe latterlig blir sagt og heve øyebrynene når det er beint fram merkelig. Uten at det anses som uprofesjonelt.
Bonusen er at det samtidig gjør rommet for å være kvinne med ledende verv i det offentlige rom større. Kanskje skal vi egentlig sende en takk til Trump for det?
Kilder:
[1] Uten en plan, men med en misjon (agendamagasin.no)
[2] “I Felt Like I Was Being Physically Ripped Apart”: Alexandria Ocasio-Cortez Opens Up About Her New Fame, Trump, and Life in the Bubble | Vanity Fair
[3] Opinion | Tim Walz is a veep nominee made for the internet – The Washington Post
[4] ‘Will you shut up, man?’: memorable moments from Biden’s past debates | US elections 2024 | The Guardian
