I tråd med tradisjonen arrangerte Internasjonalt Forum om morgenen 1. mai et «før toget-treff» ved Wergelandsstatuen i Spikersuppa.
Statssekretær i Energidepartementet, Marte H. Grindaker, holdt denne appelllen:
Kjære kamerater, kjære venner
I dag markerer vi i arbeiderbevegelsen vår internasjonale kampdag. I dag feirer vi seirene i vi har oppnådd sammen.
Og vi markerer de alt for mange kampene vi har foran oss.
Tiden vi lever i nå er preget av en utrygghet som er vanskelig å fatte:
- Russlands angrep på Ukraina er inne i sitt femte år.
- For folk i Libanon og Palestina er nøden ikke til å tro.
- Det internasjonale samarbeidet forvitrer foran øynene våre.
- Det blir varmere og mer ekstrem vær. Arter og natur forsvinner.
- Vi er midt inne i den største energikrisen i historien.
- Økte kostnader slår rett inn i lommeboka for vanlige folk.
Det er en alvorlig tid. Og det er nødvendig å se alvoret i øynene.
Vi kan ikke bare å stå og se på alt som skjer. Vi må gjøre noe med det.
Og det er arbeidsfolk som må og vil gå foran.
I kommunene, skoler, barnehager og sykehus tar norske arbeidsfolk vare på ukrainske flyktninger. Nesten 2 % av Norges befolkning er nå ukrainske flyktninger, fra en krig som raser på femte året i vårt eget nærområde.
Det er norske arbeidsfolk som går foran når vi leverer energien som holder Europa gående og leverer varene Europa trenger.
Fordi vi står sterkere sammen, enn vi gjør hver for oss. Fordi solidariteten gjør oss sterkere.
–
Det har blitt så fryktelig klart for oss – verdiene våre, alt vi tror på, hele det internasjonale systemet vårt – alt er under angrep.
Og vi må forstå at selv om det skjer langt borte, så gjelder det hver og en av oss.
Folkeretten, havretten, menneskerettighetene og det internasjonale samarbeidet handler egentlig om å beskytte folk. Beskytte de som ikke kan beskytte seg selv. Beskytte verden mot de som mener at makt gir rett.
Krig, handelskrig og rivalisering mellom stormaktene er en trussel mot våre interesser og verdier.
Men vi må også være ærlige om at det internasjonale systemet som har fungert for Norge, ikke har fungert for alle.
Et selektivt system med regler som bare gjelder når det passer, er et system som aldri vil fungere over tid.
Et system som setter makt foran folk, er et system det er enklere å rive ned. Og det er det som skjer nå.
Vi som arbeiderbevegelse må sette folk foran system. Her hjemme og ute i verden.
–
I krevende økonomiske tider er det sterke krefter som trekker i retning av økte forskjeller.
Større forskjeller mellom folk. Større forskjeller mellom ulike deler av landet.
Sterke krefter vil flytte makt fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne og gjøre arbeidshverdagen utrygg for mange.
Vi trenger å samle alle gode krefter til felles innsats. Vi må være det arbeiderbevegelsen alltid har vært når vi er på vårt beste.
En bred og slagkraftig folkebevegelse. Som er der for folk, av folk og med folk. Som skjønner deres bekymringer. Og som griper mulighetene vi har foran oss.
Vår viktigste oppgave er å gi trygghet – ved å ta folks bekymringer på alvor, løse problemene de opplever i hverdagen og stå opp for våre verdier.
Vi skal forsvare folk, ikke systemer. Vi skal ta vare på en natur og klode som går i arv. Vi skal forandre til det bedre, ikke bevare strukturer som ikke fungerer.
Vi skal slå ring om demokratiet og jobbe mot kreftene som ønsker å splitte oss og svekke fellesskapet.
—
22. juli er det 15 år siden terroren rammet Norge..
15 år etter 22. juli skylder vi de som ble drept, de som overlevde, de som er etterlatte og oss selv å være ærlig om hva som skjedde. Vi må snakke sant.
7 mennesker i regjeringskvartalet og 69 mennesker på Utøya ble drept av en høyreekstrem terrorist.
Det skjedde fordi en som har vokst opp midt blant oss, hatet det norske fellesskapet. Hatet oppstod ikke av seg selv. Det var ikke noen naturkatastrofe.
Vi ser noen tydelige trekk: de som hater, finner sammen. Det blir et hardere samfunn. Mer hets, konspirasjonsteorier, fiendebilder som setter spor. Ikke bare i det som blir sagt, men i hvem som våger å delta.
Når prisen for å ta ordet blir for høy, trekker mennesker seg tilbake: de tier, de lar være å spørre, de lar være å bidra i samtaler i lokalsamfunn, i møter, i det offentlige rom.
Da blir også fellesskapets stemme smalere – og de som hater får mindre motstand. Da blir veien kortere fra hat til vold.
For oss som arbeiderbevegelse, er det helt nødvendig å stå opp for et fellesskap der alle skal med. Det må vi forsvare hver eneste dag.
–
Kjære venner,
Vi befinner oss i den farligste tiden siden andre verdenskrig.
Og derfor har arbeiderbevegelsen aldri vært viktigere enn nå.
I dag feirer vi seirene i vi har oppnådd sammen.
Og vi markerer de alt for mange kampene vi har foran oss.
Vi må sette folk foran system, fred foran krig, løse problemer folk har i sine egne liv og gi folk troen på at politikk nytter.
Kjære kamerater, gratulerer med dagen.
Lederen av Forum for grønn vekst, Anne Nyeggen, fulgte opp:
Gratulerer med dagen, alle sammen!
På denne internasjonale arbeider- og solidaritetsdagen kjenner jeg på et ubehagelig déjà vu: Igjen står vi her og snakker om en urolig og farlig verden, og igjen blir klima og miljø skjøvet til side – denne gangen med stengt Hormusstred og en vaklende verdensøkonomi.
For verden trenger seg på. Høye oljepriser gir oss inntekter. Fristelsen er stor til å lete mer, pumpe mer, levere mer – være den stabile leverandøren Europa ber om.
Men så er det dette: Det er nettopp Europa – våre beste kunder, som kjøper nesten all vår olje og gass – som jobber hardest for å bli uavhengige av fossil energi. De bygger fornybart i rekordfart. Og nå, når de ser hvor sårbart det er å være avhengig av olje og gass, vil de jobbe enda raskere.
Så spørsmålet er enkelt: Tør vi satse på at de fortsatt trenger oss når nye oljefelt står klare om ti år?
Jeg håper egentlig ikke det.
For samtidig som nye felt lyses ut – tett på sårbar natur langs kysten vår – får vi nye rapporter om klimaendringer som allerede rammer hardt. Europa er blant områdene som varmes opp raskest. Det er ikke et fjernt problem. Det er nå.
I en urolig verden trenger vi trygghet. Ja, det betyr energi. Ja, det betyr sikkerhet.
Men det betyr også ansvar.
Og ansvaret vårt – i et rikt land som Norge – er å bruke denne tiden til å omstille oss. Ikke senere. Nå.
God 1. mai!