Av Aslak Leesland
Landene Mali, Burkina Faso, Niger, Tsjad og det nordlige Nigeria er et lappeteppe av væpnete konflikter. Utgangspunktet var tradisjonelle konflikter mellom kvegbønder og fastboende jordbrukere – men konfliktene kom helt ut av kontroll og ble forsterket av mangel på statlig myndighetsutøvelse og økende befolkningspress. Legg så til at det er rikelig med lette våpen i omløp, klimaendringer begynner å merkes og ekstremistiske grupper har fått fotfeste. Hvordan havnet disse landene der?
I hele dette store området med en befolkning på langt over 100 millioner er det jorda som er livsgrunnlaget for de aller fleste. Og området er et av verdens desidert fattigste. Det jorda gir – enten i form av avlinger, av husdyrhold og av drikkevann – er for folk flest forskjellen mellom å ha mat i magen og sult.
Dyra må flyttes mellom beiteområdene
Husdyra må skifte beite etter som det er regntid eller tørketid. I regntiden faller regnet også i nord, grass og vegetasjon vokser fram i områder nær kanten av Sahara. Buskapen blir flyttet nordover for å utnytte de ferske beitene. I tørketiden forsvinner gradvis vegetasjonen i nord og buskapen flyttes sørover der det er mer vann. De kommer inn i jordbruksområder der det fins rester av avlinger og naturlig vegetasjon. Kort sagt følger den naturlige rytmen regnet: nordover i regntiden for å finne beite, sørover i tørketiden for å finne vann og vegetasjon.
I århundrer var denne vandringen relativt forutsigbar. Regntid og tørketid kom omtrent på samme tid hvert år. Det fantes etablerte trekkveier og avtaler mellom gjetere og bønder. Etter innhøstingen kunne husdyrene beite på planterester på jordene, og samtidig gjødsle jorda. En vinn-vinn situasjon. Det var ikke fritt for konflikter, men det fantes mekanismer for å dempe dem selv når de ikke ble løst til alles tilfredshet. Lokale ledere med autoritet, eldsteråd og sedvanerett pekte mot kompromisser. Disse tradisjonelle mekanismene har gjennom de siste tiårene i stor grad blitt overbelastet , ja, allerede i kolonitiden ble de svekket fordi staten overtok mye av den formelle myndigheten.- noe som fortsatte etter koloniperioden. Men staten ble etterhvert nærmest fraværende over store områder.
Hvorfor har konfliktene blitt uhåndterlige?
Den årvisse rytmen mellom regntid og tørketid har blir mer uforutsigbar. Buskapen kommer oftere inn i jordbruksområdene før innhøstingen er ferdig og kan ta for seg av avlingen. Befolkningsveksten har ført til at konkurransen om ressursene har økt kraftig. Jordbruket har ekspandert inn i tidligere beiteområder. Hvem har rett til jorda? Skal formelle eiendomspapirer eller historisk bruk veie tyngst? Motsetninger mellom lokale klaner og etniske grupper forsterkes, landsbyer søker støtte hos væpnete grupper for beskyttelse mot militser, banditter, regjeringstropper og andre med våpen og onde hensikter som passerer gjennom området. For mange kan sharialover virke som et godt alternativ til statens lover.
Kommer passasjerfly til å styrtes inn i Eiffeltårnet?
De mest kjente opprørsgruppene i regionen i dag blir gjerne definert av sitt forhold til de store, islamistiske gruppene – Al-Qaida og Islamsk Stat (IS). Den mest omtalte av dem i Norge er Boko Haram med basis i Nord-Nigeria men som står bak terrorhandlinger over store deler av Sahel. Mest kjent er de for å bortføre hundrevis av skolebarn og kreve løsepenger i tillegg til å drepe landsbyboere og regjeringssoldater. I Mali og Burkina Faso kontrollerer en organisasjon med forkortelsen JNIM mer eller mindre det meste av landsbygda.
Begge organisasjonene har som mål å innføre et strengt islamistisk styresett i regionen og vende landene bort fra Vesten, først og fremst representert ved Frankrike.
Nei, vi vil ikke se terrorangrep mot mål i Europa begått av disse organisasjonene. Iallfall ikke så langt vi kan se framover, sier Morten Bøås, seniorforsker ved NUPI. De har per i dag knapt noen kontakt med ledere av Al-Qaida og IS i Midt-Østen. og deres bekjennelse til ekstrem islamisme virker nokså overfladisk. Det store flertallet av befolkningen hører hjemme i sunni-islamsk tradisjon som ikke forfekter ekstremisme. Lederen for JNIM har en gang sagt at de ikke vil angripe franskmenn i Frankrike, men ser på franske militære styrker i Sahel som legitime mål (Frankrike var lenge involvert militært, men ble bedt om å dra hjem etter miltærkupp i landene i området tidlig på 2020-tallet. Jfr. denne oversikten fra Universitetet i Navarra)
Europa på sidelinjen
Bøås mener også at EUs fokus på konfliktene ikke er til hjelp fordi det er frykten for økt migrasjon fra sør og global jihadisme som opptar oppmerksomheten i Europa. Skal man hjelpe landene i området til en fredelig framtid, kreves langsiktig støtte basert på meget god lokalkunnskap og aksept fra landsbybefolkningen.
LENKER:
Folk og Forsvar har publisert en rekke meget lesbare artikler om Sahel: