Valg i Berlin og Mecklenburg – Vorpommern. Ytterpartiene fram, det politiske sentrum krakelerer.
CDU kom ikke inn i et delstatsparlament for første gang og SPD gjorde et katastrofevalg i Berlin. Det må åpenbart få følger for begge partier – hvis de ikke bevisst ønsker å gjøre politisk harakiri.
Tarjei Skirbekk, idehistoriker og forfatter
Søndag 20. september gikk velgerne i de to tyske delstatene Berlin og Mecklenburg-Vorpommern (MV) til valg, bare to uker etter at ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) fikk 43,8% i Sachsen-Anhalt.
Kansler Friedrich Merz og hans kristendemokratiske parti (CDU) ville gjerne ha litt positiv oppmerksomhet. Det fikk han ikke – snarere tvert imot. Det tidligere folkepartiet kom ikke over sperregrensen i MV og gjorde sitt dårligste delstatsvalg i partiets historie og ble kraftig svekket i Berlin. Presset på Merz er massivt. Kan han fortsette?
Også det sosialdemokratiske partiet (SPD) ville gjerne vise at de kunne nå ut til velgerne. Det motsatte ble åpenbart. I Berlin gjorde de sitt dårligste valg noen gang. Selv om det gikk bra i MV, var ikke det på grunn av SPD. Det handlet om deres toppkandidat Manuela Schwesig som er populær, politisk tydelig og i valgkampen tok avstand fra både regjeringen og partiledelsen i Berlin. Det var et personvalg på «Die Frau für MV» («Kvinnen for MV»).
Ytterkrefter vokser, og polariseringen øker
I Berlin stemmer nå nesten 46% på ytter-partiene AfD, Die Linke og Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW). I Mecklenburg-Vorpommern nesten 50%. Ved dette valget fikk 16-åringer (!) lov til å stemme, og i Berlin stemte 43% i gruppen 16-24 år på ytre venstre-partiet Die Linke. I aldersgruppen 25-34 hele 48%. Die Linke, som altså er etterkommerne til det østtyske kommunistpartiet fikk 25,7% – en dobling siden delstatsvalget i 2023, og de ble det klart største partiet i Berlin.
I MV gikk AfD frem mer enn 21% siden forrige delstatsvalg i 2021 og fikk 38,3% og skjøv det tidligere konservative folkepartiet CDU ut i det totale mørke. Som AfD-sjef Alice Weidel sa: «Wir haben die CDU pulverisiert. (…) Das zeigt auch hier ganz klar, dass wir die CDU als Volkspartei abgelöst haben.» («Vi har pulverisert CDU….Det viser også her helt klart at vi har avløst CDU som folkeparti»)
Mange av oss vil mene at denne utviklingen mildt sagt ikke er helt som den burde være. Men det som var bra, var at valgdeltakelsen gikk opp. I Berlin stemte 74 % og i MV ca 78 %. Men hvilke partier henter klart flest såkalte «ikke-velgere» (de som ikke stemte ved siste valg)? Jo, AfD og Die Linke.
Når vi ser på velgerbevegelser, er det viktig også å se på det nasjonale valget i februar 2025 (altså bare halvannet år siden). I dette valget fikk AfD 35% i MV, så partiet gikk bare litt opp sammenlignet med da. I Berlin fikk Die Linke 19,9% i 2025 og ble største parti i det nasjonale parlamentsvalget i byen. AfD fikk 15% i 2025 i Berlin, og 16,3% nå.
Men hvorfor gjør disse ytter-partiene det så bra? Det er trolig flere grunner. For det første er kansleren og den nasjonale regjeringen historisk upopulær (det var også de som styrte i Berlin). For det andre opplever svært mange tyske velgere tøffere økonomiske tider og få lyspunkter (hele 69% av velgerne i MV opplever å ha en dårlig personlig økonomi). Og det tredje handler om at en klar majoritet opplever at landet endres for mye og for fort – her kommer innvandring inn. I tillegg er spørsmål om Ukraina, Russland og massiv økning i militære utgifter en underliggende sak som engasjerer.
Berlin – en uregjerlig by?
I god Berlin-tradisjon (les, ikke helt «Ordnung muss sein»), ble valget i 2021 kjent ugyldig på grunn av «omfattende uregelmessigheter» og de måtte ha nytt valg i 2023. Årets valg er det «normale» (igjen). Men resultatet kan ikke defineres som historisk normalt.
Etter å ha sittet i byregjeringen i Berlin nesten uavbrutt siden 1946, har SPD kollapset. 12,1% er en katastrofe i Willy Brandts by. Blant velgere under 35 år, fikk de to tidligere folkepartiene CDU og SPD 8 og 6%. Høyest oppslutning fikk de to partiene hos velgere over 70 år – CDU fikk 34% og SPD 30%. 71% av velgerne i Berlin mener at SPD ikke lenger representerer arbeidere. 69% mener at partiet har mistet blikket for utfordringer velgerne står overfor. De har et problem.
Valgkampen i Berlin handlet om velkjente temaer: boligbygging, husleie (mer enn 80% leier), sikkerhet, transport og klima. Alle partiene hadde varianter av disse temaene som sine viktigste saker. Kanskje hadde SPD det også, men det fikk trolig få velgere med seg. Om velgere hørte noe fra dem, handlet det om å være imot nazister og varmluft om sosial rettferdighet uten konkrete forslag. Hvem gidder å høre på slike partier? Ikke velgerne i Berlin, i hvert fall.
De grønne gjorde det greit i begge delstater, selv om de gikk tilbake. Det liberale partiet FDP ble knust. I begge delstatene endte de på rundt 2-tallet. BSW har falt som en stein det siste året og kom under sperregrensen i begge delstatene.
Før var de grønne hippe i Berlin, nå er det Die Linke som er kule og som også henter flest stemmer fra «Ikke-velgere». AfD hentet også mange ikke-velgere i Berlin, men ikke flere enn Die Linke. Men AfD ble største parti hos de med lavere eller middels utdanning. De ble også største blant arbeidere, men bare litt større enn Die Linke. Blant de med dårlig økonomi ble Die Linke største parti, 7% større enn AfD. Interessant nok, fikk CDU og ytre venstre-partiet like høy oppslutning hos de med en god finansiell situasjon.
De hippe vinner valget – men ikke makten?
Die Linke og deres toppkandidat Elif Eralp førte en engasjerende og gøy valgkamp. Hun har blitt kalt Berlins Mamdani (sosialist og borgermester i New York), og strategi og kommunikasjonsfolk fra «the big apple» har selvsagt vært mye i Berlin det siste halvåret.
Hvem er Elif Eralp? Hun er 45 år, gift, to barn, jurist og født i Tyskland av tyrkiske foreldre som måtte flykte fra Tyrkia etter militærkuppet i 1980 fordi de var sosialister og fagforeningsaktivister. Hun kom til Berlin fra Hamburg for 12 år siden og meldte seg inn i partiet i 2017. Hun fremstår som pragmatisk og «på lag med Berlin», men hun har et radikalt bakland som byr på problemer. Trolig så mange problemer at hun ikke blir valgt til borgermester i byen.
CDU har hatt sjefsstolen i Berlin de siste årene og styrt sammen med SPD. Sittende borgermester Kai Wegner kastet kortene før sommeren og partiet måtte stille med en annen kandidat. Hvorfor gikk han? Sikkert flere grunner, men det var ikke en innertier å spille tennis samtidig som deler av byen gikk i svart og mange frøs etter en sabotasje på deler av byens kraftsystem i januar i år. Partiet gikk tilbake over 9% til 18,9%.
Bedre gikk det ikke med SPD og de kan ikke skylde på personlige skandaler, men på indre stridigheter og politisk inkompetanse. Som et kompromiss hentet partiet inn Steffen Knach fra Hannover som toppkandidat. Men han manglet karisma, velgertekke og politisk innhold. På toppen av alt, ble både hans leilighet i Berlin og organisasjonen han ledet i Hannover ransaket av politiet et par uker før valget på grunn av etterforskning i forbindelse med korrupsjonsanklager om et eiendomskjøp organisasjonen skal ha gjort. Knach benekter all kjennskap, men den siste spikeren var slått inn.
«Wir sind die Berlin-Partei», sa SPD. No more.
Men til tross for knusende nederlag, slipper ikke SPD unna å sitte i delstatsregjeringen i Berlin. Det finnes kun to flertallsmuligheter, og SPD og de grønne må være i begge. Valget står om de skal gå til venstre og Die Linke, eller til den andre store taperen, CDU.
Manuela Schwesig – et sosialdemokratisk håp?
I det sosialdemokratiske selvpåførte mørket finnes det lysglimt. I den geografisk store, men befolkningsmessig lille delstaten Mecklenburg-Vorpommern (bor kun 1,6 millioner mennesker der), skinner Manuela Schwesig. I den tidligere østtyske delstaten som grenser mot Polen og Østersjøen har SPD styrt siden 1998 i koalisjoner til både høyre og venstre. Siden 2017 har Schwesig vært regjeringssjef i delstaten.
Selv om SPD gikk tilbake 4,1% i MV, kan de juble over 35,5% i valget. De ble ikke største parti, men de holdt stillingen etter mange år med makten. De viste at man kan få høy oppslutning som sosialdemokratisk parti. Men valget handlet ikke om SPD. Det handlet om Schwesig. Ved det nasjonale valget i februar 2025 fikk partiet 12,4%.
Hvem er så denne «superstjernen»? Hun ble født i Frankfurt an der Oder på grensen til Polen. Hun har utdanning innen økonomi og gikk inn i partiet 29 år gammel. Året etter (2004) ble hun valgt inn i bystyret i Schwerin (delstatshovedstaden). I 2008 ble hun minister i delstaten og fra 2009 til 2019 var hun nestleder i det nasjonale partiet. Hun var minister i den nasjonale regjeringen fra 2013 til 2017. Hun er gift og har to barn. I 2019 fikk hun brystkreft, men fortsatte som ministerpresident og i 2020 ble hun erklært frisk.
Ifølge politiske observatører, førte Schwesig en empatisk og folkelig valgkamp som sirklet rundt «vanlige folks bekymringer» og en pragmatisk «omsorgspolitikk». På valgkampjakkene sto det «MV – team 26». Altså ikke SPD og ikke hennes navn. De var på valg for delstaten og det var et lag (team).
Den politiske plattformen var konkret: flerårig investeringsplan; støtte til bedrifter; skolefri barnepass og investeringer i skoler; helsevesen; boligstøtte; politikk for unge og gamle; og styrking av tariffavtaler og offentlige tjenester i landlige områder. I tillegg var hun imot regjeringens (inkludert nasjonale SPD) støtte til et forslag om å avkorte pensjonen for folk med 45 år i arbeidslivet hvis de velger å gå av før ordinær pensjonsalder (svært upopulært forslag). Hun var også tydelig på integrering gjennom språk, utdanning og sysselsetting; behov for utenlandske arbeidere i arbeidsmarkedet; overholdelse av regelverk og deportasjoner for de uten rett til å bli.
For egen delstat – mot regjeringen: vinneroppskrift?
I valgkampen var SPD tydelig på å ta side med MV mot den nasjonale politikken. Schwesig sa selv at hun ikke ville ta noen ordrer fra kansler Merz (CDU) eller sin egen partiledelse (blant annet Lars Klingbeil, som også er finansminister i Tyskland). Ved å distansere seg fra Berlin gikk hun inn i den underliggende misnøyen i det tidligere Øst-Tyskland og styrket seg selv og sitt parti som en lokal forkjemper for MV.
I motsetning til andre deler av SPD og mange sosialdemokratiske partier i Europa, førte Schwesig ikke bare en negativ valgkamp (mot andre). Hun førte valgkamp for MV. I en urolig tid ville Schwesig imøtekomme velgerne og sikre stabilitet med en klar brodd mot AfD: «Die Frau gegen Blau». («Kvinnen mot blått». Blått er fargen til AfD). Var du imot høyrepopulismen, måtte du stemme på henne. Men hun var tydelig på at hun ikke var imot AfD-velgerne, men imot AfD.
Men selv om SPD gjorde det bra i MV, er det blinkende varsellamper. Kun i aldersgruppen over 70 år var SPD større enn AfD. I gruppene 35-44 år og 45-59 år, ble AfD klart størst med 45% og 46%. Det er gjennomgående at ytre høyre-partier gjør det best i disse aldersgruppene. Spørsmål de andre partiene burde stille seg er, hvorfor?
SPD er størst blant de med høyeste utdanning, mens AfD er størst blant de med lavest og middels utdanning. Også blant arbeidere er AfD suverent størst med hele 51%, mens SPD får 28%. Kun blant pensjonister er SPD størst. Av de med dårlig økonomi, stemte hele 59% på AfD, mens SPD fikk 19%.
Til tross for disse faresignalene, er Schwesig et av få håp i SPD. Hvis ikke åreforkalkningen har stivnet helt, kanskje hun bør bli ny partileder?
