Referent: Aslak Leesland
Sitatet er fra Mike Tyson. Georg E. Riekeles (European Policy Centre) trakk det fram da han innledet om utviklingen i EU på Internasjonalt Forums møte 17. juni. Det illustrerer sjokket Europa fikk da Trump ga opp den regelbaserte verdensordenen vi har vokst opp med til fordel for en klassisk maktbasert verdensorden hvor den som har makt får rett.
Hverdagen i EU er nå preget av de geopolitiske endringene vi kan se rundt oss hvordan man kan svare på maktutfordringene. Tradisjonelle spørsmål som hvordan få det indre markedet til å fungere bedre eller strid om klimapolitikken kommer i annen rekke. Fokuset er rettet mot eksterne drivere for Europas framtid. Riekeles trakk fram fire eksempler:
1. Fra regelbasert til maktbasert verdensorden.
Dette skiftet er noe av det mest dramatiske som har skjedd i vår levetid. Dersom de middelstore og små europeiske nasjonene velger å opptre hver for seg, vil de fort bli ganske marginaliserte når mektigere enheter bestemmer hvor skapet skal stå. Selv et samlet Europa er i dag ikke en toneangivende aktør når makt bestemmer utfallet av konflikter.
2. Den strategiske konkurransen mellom USA og Kina.
Verdens to mektigste aktører kjemper om ressursene og det teknologiske overtaket. Målet er å være den sterkeste part i en framtidig konflikt enten dette betyr krig eller fredelig kappestrid. Europa risikerer å bli en slagmark når de to gigantene kjemper om kontroll.
3. Militarisering av globale fellesressurser
Havet, cyberspace, verdensrommet, digital infrastruktur. Ressurser som vi har antatt er fritt tilgjengelig for alle og ikke kan benyttes til å true andre land med maktbruk. Slik er det ikke lenger. For eksempel har stormaktene i årtier vært i stand til å skyte ned satellitter. Forsvar av egne satellitter er en sentral oppgave for militærplanleggere. Irans stengning av Hormuzstredet viser hvilket maktmiddel de land har som kontrollerer seilingsleder som andre land også ønsker å benytte. I Østersjøen har oljeledninger blitt sprengt i internasjonalt farvann.
4. Multipolaritet
Land som man for få tiår siden viet liten oppmerksomhet spiller i økende grad en betydelig rolle i verdenspolitikken takket være sin økonomiske og militære styrke og sin økende selvbevissthet og dyktighet. India er det mest åpenbare eksemplet, men land som Iran, Indonesia, Tyrkia og Brasil er langt viktigere på den internasjonale scenen enn de fleste europeiske land. Vi må forvente at denne utviklingen bare vil forsterkes. Dette stiller Europa overfor nye utfordringer men gir også nye muligheter.
Hva kan Europa gjøre?
Riekeles viste til åpningsordene i kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen årlige tale til Europaparlamentet i fjor høst:
«Europe is in a fight. A fight for a continent that is whole and at peace.For a free and independent Europe. A fight for our values and our democracies. A fight for our liberty and our ability to determine our destiny for ourselves. Make no mistake – this is a fight for our future.»
Hun fortsatte med å vise til Readiness 2030 et EU-initiativ for å styrke europeisk forsvarsberedskap. Blant europeiske forsvarsplanelggere betraktes ikke bare Russland men også Kina nå som en sikkerhetstrussel.
Hun påpekte også betydningen av Draghi-rapporten som ble lagt fram i 2024 og spår den europeiske økonomien en langsom død av mangel på investeringer og innovasjon men en overvekt av byråkrati.
Riekeles avsluttet med å å si at Norge er geopolitisk utsatt på grunn av vår beliggenhet, men at vi har en langsom kriseforståelse. Russisk militærmakt, kinesisk kontroll over hvordan deres teknologiske produkter fungerer eller amerikanske selskapers kontroll over elektroniske tjenester – er eksempler på områder hvor vår handlefrihet kan komme under press.
LENKER:
Les om Ursula von der Leyens State of the Union-tale på Atlantic Councils nettsted
Politico.eu hadde en fornøyelig, satirisk kommentar med snert.
Det velrenommerte Center for Strategic and International Studies (CSIS) publiserer mengder av videoer og podkaster om aktuelle hendelser i det geopolitiske landskapet.
