Av Morten Wetland, tidligere FN-ambassadør
Dette er den uka de øverste statsledere entrer FNs talerstol, altså tredje uka i september hvert år. Brasil er første taler hvert år og har vært det siden 1955, uten noen spesielt sterk begrunnelse. USA qua vertsland for FN er alltid taler nr. 2 og det var der vi så eller leste om president Trumps raljerende tale tirsdag.
Det blir hvert år vedtatt et hovedtema for Generalforsamlingen, som de færreste statssjefer bryr seg om når de taler. Nå handler det om å styrke FN slik at FN kan levere for «alle».
Ingen har tjent så mye på FN som Norge
Mye skrives om et FN i krise, eller på konkursens rand. Det stemmer et stykke på vei. Men: da jeg holdt briefinger for norske tilreisende på FN-delegasjonen kjørte jeg et slideshow uten tekst hvor det første bildet var av Statfjord A plattformen. Og påstanden vår var at intet land i verden hadde tjent så mye på at FN finnes som Norge.
Poenget var at uten FN ingen avtalefestet rettighet for kyststater over havområder og kontinentalsokler. Hele vår oljerikdom er beskyttet av regler vedtatt i rammen av FN.
Det samme gjelder menneskerettigheter, kvinners rettigheter, barnekonvensjonen og legio andre menneskerettigheter, som nå overvåkes av FNs humanitære organer i Geneve.
Om å vokse ut av sine egne sko
Så har FN på mange områder vokst ut av skoene sine. FN har vokst i antall ansatte og i antall saker til behandling. Det har vist seg omtrent umulig å redusere antall saker på dagsorden. For det finnes en rekke «sakseiere» – land som har lykkes med å få en sak på dagsordenen i FN, og da er det nærmest umulig å bli kvitt den. For eksempel forble kampen mot Apartheid på dagsordenen flere år etter at Nelson Mandela var blitt president i Sør Afrika.
Så sies og skrives det ofte at Sikkerhetsrådet er det eneste organ med kompetanse til å fatte bindende vedtak. Denne delen av FN-pakten ble til etter kontakter mellom vinnerne i Den andre verdenskrig. De fem vetomaktene, USA, Russland, Kina, UK og Frankrike kan stanse FN-tiltak i skarpe konflikter og forslag om å legitimere bruk av makt, som i Irak, Libya. Så når USA og Russland selv er i væpnet konflikt er Sikkerhetsrådet lammet. Dette er prisen for å få FN vedtatt fra starten av. ( UK og Frankrike har veto-makt så lenge de ikke bruker den, og det vet de og vi andre)
Det har i en årrekke pågått konsultasjoner i FN om reform av Sikkerhetsrådet. Detter fører ingen vei. Verdens mest folkerike land, India arbeider for permanent medlemskap. Særlig Pakistan motsetter seg dette. Brasil som det største latin-amerikanske land ønsker det samme, noe særlig Argentina motsetter seg sterkt. Afrika har ingen fast plass, og Sør-Afrika og Nigeria (det mest folkerike land i Afrika) aspirerer begge til «opprykk». Ikke noe av dette ser ut til å bli noe av. Så i en verden hvor særlig USA og Russland har sterke egeninteresser eller er involvert i bruk av makt mot andre land, (som selvsagt er forbudt etter FN-pakten), er FN lammet.
Men FN er slett ikke irrelevant
Så er FN blitt irrelevant, som det hevdes en del steder? Det er det ikke. FNs åpningsuke(r) tiltrekker seg statsledere og utenriksministre fra nesten alle FNs medmedlemsland (193). New York svømmer over av tilreisende. Inne i FNs hovedkvarter foregår en serie av møter mellom to eller flere land. Huset er rigget med mindre avlukker til statsledernes møter med andre slik at det kan bedrives diplomati på løpende bånd uten tidsbruk til å reise fra den ene til den andre samtalen. Det er møtestedet og møteformen, uten for mye staffasje, som er det viktigste ved FN i dag.
Så sies og skrives det mye om at FN må anta seg ulike kompliserte saker i dagens verden, som f.eks. KI. Men de fleste av FNs medlemsland, og deres faste delegasjoner i New York, har ikke kompetanse til å håndtere slike kompliserte spørsmål. Mange land har delegasjoner med en liten håndfull medarbeidere, og min erfaring er at mange delegasjoner ikke forelegger mange saker for sine hovedsteder i løpet av året, Jeg erfarte det selv i kjølvannet av finanskrisen 2008-2009 da jeg ble bedt av FN om å lede et arbeid om FN og finanskrisen. Da ba jeg Finansdepartementet i Oslo om faglig bistand og fikk nei. Departementet ønsket ikke å gi FN noen prioritet i den saken.