Av Elise Agdestein
2.mars 2026 forblir en merkedag i fransk historie. Foran en atomdrevet ubåt på en marinebase i Crozon i Bretagne, helt vest i Frankrike, talte president Emmanuel Macron til en forsamling av franske generaler om det mest omfattende skiftet i Frankrikes atomvåpenpolitikk på 30 år.
For det første vil Frankrike øke antallet atomvåpen i sin «force de dissuasion» (avskrekkingsstyrke). Det er ikke blitt gjort siden 1992. Denne endringen gjenspeiler oppfatningen om at Frankrikes nåværende arsenal er for lite til å kunne utøve troverdig avskrekking utenfor landets grenser.
For det andre vil Frankrike samtidig holde tilbake opplysninger om det totale antallet våpen på lager for å opprettholde strategisk tvetydighet. Det har de ikke gjort tidligere. For det tredje vil Frankrike tillate midlertidig utplassering av bombefly med atomvåpen i allierte europeiske land. Beslutningsmyndigheten forblir i Paris, men fly med atomvåpen kan stå utplassert i andre europeiske land. For det fjerde vil Frankrike samarbeide med andre europeiske land for å utvikle felles trusselvurderinger og styrke samarbeidet i en konvensjonell konflikt.
Macrons tale kom midt i en debatt om større europeisk strategisk autonomi og en meningsfull byrdefordeling i NATOs avskrekkingsoppdrag. Denne politiske omleggingen gjenspeiler en voksende uro blant noen av USAs allierte i Europa etter offentliggjøringen av USAs nasjonale forsvarsstrategi for 2026 og USAs nasjonale sikkerhetsstrategi for 2025.
Største endringen i europeisk sikkerhetspolitikk siden opprettelsen av NATO
Det franske initiativet vil ikke erstatte den eksisterende USA-ledede NATO-atomparaplyen, men forhåpentligvis fungere som en «sikkerhetsmekanisme» og være et håndfast bidrag til å bygge opp en europeisk forsvarsunion uavhengig av USA. Skulle det lykkes, står vi overfor den største endringen i europeisk sikkerhetspolitikk siden opprettelsen av NATO.
Likevel vil Frankrike forbli utenfor NATOs gruppe for kjernefysisk planlegging. Det betyr at Frankrike beholder kontrollen over bruk av kjernevåpnene og kan ta uavhengige beslutninger. Noen formelle garantier, slik det er i Nato, skal ikke gis til andre land. Flere eksperter hevder at planene til Macron samlet sett ikke vil endre den europeiske sikkerhetssituasjonen. Av politiske, doktrinære og materielle årsaker, vil Frankrike aldri kunne erstatte den atomvåpenparaplyen som USA har gitt Europa siden slutten av andre verdenskrig.
Med andre ord fortsetter Frankrike den gamle franske tradisjonen for kjernefysisk uavhengighet. Våpenet skal brukes for å beskytte franske vitale interesser. Den store strategiske forskjellen er at Paris er åpner for at “franske vitale interesser” også omfatter den territorielle integriteten og sikkerheten til allierte land i Europa. I etterkant av talen presiserte Macron «Kan vi tenke oss at våre nærmeste partnere settes i fare uten at det påvirker våre vitale interesser? (…) Eller omvendt, at en ekstrem trussel i Europa kun angår oss?»
Europeiske reaksjoner
Noen europeiske land frykter at en slik omlegging av europeisk sikkerhetsarkitektur vil bryte båndene med USA. Franskmennene på sin side argumenterer for at skiftet er en aksept av at USA ikke lenger kan være Europas siste sikkerhetsgaranti. Storbritannia, Tyskland, Polen, Nederland, Belgia, Hellas, Sverige og Danmark – og nå også Norge med signeringen av Narvikavtalen – vil delta i samarbeidet om å utvikle den franske doktrinen om kjernefysisk avskrekking. I Polen ser man for eksempel for seg en mulig rolle for fremskutt utplassering av franske Rafale-fly med atomvåpenkapasitet.
Samtidig preges Europa av store interne uenigheter. Til tross for at Frankrike og Tyskland har kunngjort at de vil opprette en styringsgruppe for å koordinere på høyt nivå franske atomvåpen og konvensjonelle styrker, fortsetter den eviglange uenigheten om sentrale strategiske spørsmål. Det har blant annet vært uenigheter om utviklingen av kampflyet SCAF. I en kronikk i Foreign Affairs skriver den tyske forbundskansleren at enhver europeisk avskrekkingsmekanisme må ligge innenfor rammen av NATO, og at den ikke kan diskriminere når det gjelder beskyttelsen som tilbys europeiske land.
NATO og USAs atomvåpenparaply forblir Europas viktigste forsvar. Det franske initiativet handler snarere om en omdefinering av den franske atomdoktrinen, der Frankrikes kjernefysiske avskrekking utvides til å omfatte en bredere interessesfære. Dette gir den franske presidenten mulighet til å avgjøre om et angrep på denne sfæren skal møtes med en atomrespons eller ikke.
Veien videre er fremdeles uklar. Diskusjonen vil fortsatt påvirkes av fransk innenrikspolitikk og presidentvalget i 2027. I tillegg må flere grunnleggende spørsmål løses før de europeiske partnerne kan føle seg virkelig trygge. Men, prosessen om en ny europeisk forsvarsmekanisme er i gang.
LENKE:
Carnegie Europe: Is France´s New Nuclear Doctrine Ambitious Enough?
