Golfstatene styrker samarbeidet med USA og Israel, energipolitikken strammes inn, og nye «middelmakter» forsøker å fylle tomrommet i en mer urolig verdensorden.
Av Knut Yrvin, 40 års erfaring i telecom og IT nasjonalt og internasjonalt.
Strategisk skifte i Golfen
Krigen til Israel og USA mot Iran har utløst en stille, men historisk omlegging av maktforholdene i Midtøsten. Etter den kraftige opptrappingen av konflikten mellom Israel, USA og Iran har flere av Golfstatene beveget seg nærmere USA sikkerhetspolitisk.
Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain og i noen grad Qatar og Oman har styrket samarbeidet med Washington, særlig innen luftvern, etterretning og forsvar mot droner og missiler.
Dette bygger videre på normaliseringsprosesser som startet med Abraham-avtalene fra 2020, selv om det fortsatt ikke finnes noen samlet formell forsvarsallianse mellom alle Golfstatene og Israel.
Iran har i løpet av konflikten avfyrt tusenvis av droner og raketter mot Golfstatene og andre land i regionen. Iranskstøttede grupper og regional eskalering har økt frykten for direkte angrep på oljeinstallasjoner, skipsfart og sivil infrastruktur.
Sikkerhetshensyn, mer enn ideologi, driver derfor Golfstatene mot tettere samarbeid med vestlige land og Israel. Dette markerer et strategisk skifte. Historisk har motstanden mot Israel vært sterk i regionen, men flere Golfstater fører nå en tydelig pragmatisk linje. Prosjekter som Abrahamic Family House i Abu Dhabi symboliserer ønsket om religiøs toleranse, stabilitet og vestlige investeringer.
Geopolitikk og økonomi veier tyngre enn gamle konflikter.
Krigen i Ukraina spiller også inn. Ukrainere har opparbeidet seg betydelig kompetanse på dronekrigføring og luftforsvar, noe flere land i Midtøsten viser interesse for. Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar har nylig annonsert forsvarsavtaler med Ukraina for å styrke luftforsvaret. Samtaler pågår med flere land i Golfen.
Samtidig svekkes Russlands regionale innflytelse fordi Moskva oppfattes som nært knyttet til Iran. Kina velger på sin side en klassisk pragmatisk linje. Sikre energitilgang fra både Iran og Golfstatene uten å binde seg politisk til noen side.
Energi-realisme og sårbarhet
Energipolitikken endres. Mange land oppdager igjen hvor avhengige de er av stabil olje- og gassforsyning. Noe som smeller rett inn i alt fra økte priser på drivstoff og tilgang på gjødsel.
Etter energikrisene i Europa har norsk gass fått økt betydning, og Norge leverer nå rundt 40 prosent av Storbritannias gass-import. Energi-realisme har i praksis erstattet tidligere optimisme om rask utfasing av fossil energi.
Sårbarheten i energisystemet understrekes av en fersk rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som advarer om truende norsk oljemangel og usikker energitilførsel. Selv om fossil energi har fått et oppsving på kort sikt som følge av krigen, fungerer den usikre situasjonen i Midtøsten som et kraftig argument for å akselerere overgangen til grønn energi.
Å gjøre seg uavhengig av olje fra Golfen er ikke lenger bare et klimamål, men en sikkerhetspolitisk nødvendighet.
Når det gjelder kjernekraft, ble Tyskland og Frankrike den 4. mars enige om en ny pragmatisk linje. Selv om landene beholder ulike nasjonale strategier – Frankrike med sin satsing på atomkraft og Tyskland på vind, sol og batterier – skal de nå samarbeide tett om et felles europeisk nett.
Tyskland har stanset sin aktive opposisjon mot atomkraft i EU-sammenheng, mot at EU tillater en langsommere avkarbonisering. I Tyskland pågår det nå også en debatt på høyt nivå om å forlenge kullproduksjonen og satse videre på gasskraft for å sikre stabilitet.
Middelmaktenes framvekst
Parallelt vokser det fram en bredere gruppe «middelmakter» med Europa, Japan, Sør-Korea, Canada og andre industridemokratier som nå forsøker å stabilisere en regelstyrt verdensorden i en tid der USA prioriterer både Indo-Stillehavet og Midtøsten.
Begrepet «middelmakter» brukes politisk av Canadas statsminister Mark Carney. Det er foreløpig mer en analyse enn etablert blokk. Disse landene øker forsvarsbudsjettene kraftig, og europeisk våpenproduksjon bygges raskt opp igjen etter tiår med nedskalering.
Middelmaktene har 62 prosent av topp 100 universitetene i verden, sier Carney. De har nær samme brutto nasjonalprodukt som USA (og høyere om man regner kjøpsparitet), og tre ganger større handel enn Kina.
Stridskraft bygges nå opp med investeringer som er de kraftigste siden den kalde krigen.
Europa ser derfor ikke ut til å forsvinne ut av Midtøsten, selv med skiftet i retning til mange av Golfstatene. Tvert imot trenger Golfstatene europeisk teknologi, forsvarskompetanse og energisamarbeid. Regionen blir mer multipolar, ikke mindre.
Menneskelige konsekvenser og folkerett
Palestina-spørsmålet mister samtidig relativ geopolitisk tyngde. Flere arabiske land vil heller hegne om egen sikkerhet enn å hjelpe venner av Iran.
Samtidig består realiteten at israelsk bosettingspolitikk fortsatt kritiseres internasjonalt som brudd på folkeretten, uten at verdenssamfunnet evner å endre utviklingen på bakken.
Et annet lite omtalt forhold er flyktningpolitikken. Flere av de rikeste Golfstatene har ikke sluttet seg til FNs flyktningkonvensjon fra 1951 og tar i begrenset grad imot flyktninger fra nærområdene. Et åpent spørsmål framover er om den nye strategiske orienteringen også vil innebære større ansvar for mennesker på flukt i regionen.
LENKE:
Det amerikanske «Institute for the Study of War» publiserer hver dag en oppdatering av den militære situasjonen i den pågående krigen. Basert på åpne kilder blir dette vurdert som noe av den mest etterrettlige informasjon som foreligger. Kommentarene om iranske vurderinger bør nok snarere karakterioseres som «godt underbygde antakelser»