Av Aslak Leesland
I følge en nylig meningsmåling i Israel mener 92 % av befolkningen at Iran vant krigen. Mange observatører både i Europa, USA og Kina heller i samme retning, men er nok mer bevisste på at konflikten ikke har funnet sin ende. Det er enighet om en våpenhvile i minst 60 dager og forhandlinger som kanskje kan føre til en avtale. At Iran til nå har greid seg bedre enn hva de fleste antok da krigen begynte og at landet har styrket sin politiske posisjon, er det stor enighet om.
Noen grunnleggende fakta.
Hva som var målene med krigen er ikke helt klart, men begge de to angripende landene var iallfall tydelige på at et hovedmål var å forhindre at Iran vil få atomvåpen. Begge var også opptatt av å svekke Teheran militært for på den måten å redusere en trussel mot Israel. De fleste kommentatorer føyer til et tredje hovedmål: regimeendring – selv om dette ikke ble like klart uttrykt.
Ved utgangen av juni er det klart at Iran er svekket militært etter den voldsomme bombeoffensiven i februar og mars. Men landet er på ingen måte slått ut. Det beste beviset på det er at den amerikanske marinen ikke maktet å åpne Hormuzstredet før det kom på bordet en våpenhvileavtale.
Regimeendring står ikke på dagsordenen og atomprogrammet skal det altså på nytt forhandles om etter at Trump i sin første periode sa opp den daværende avtalen.
Hva er det enighet om?
Hormuzstredet skal holdes åpent. Iran godtar fornyet tilsyn fra Det internasjonale Atomeneregibyrået men får midlertidig anledning til å eksportere olje. Landet skal få betydelig økonomisk støtte, særlig dersom det oppnås enighet om en langsiktig avtale. Og atomprogrammet? Det skal det på ny forhandles om. Innen 60 dager skal man forsøke å finne en avtale om urananriking og lagring av høyanriket uran.
Det nye regimet er ikke som det gamle.
Den vel ansette kommentatoren Vali Nasr ved Johns Hopkins-universitetet kommer med noen interessante betraktinger om situasjonen i en artikkel i Foreign Affairs. Han legger vekt på at det nye regimet virker å ha full kontroll over landet og representerer en ny generasjon iranske ledere med et annet perspektiv enn den gamle Ayatollah Ali Khamenei som ble drept i bomberegnet. Hele det gamle ledersjiktet var preget av revolusjonen i 1979 med dens radikale religiøse budskap. De nye lederne er ikke preget av denne omveltende hendelsen men er teknokrater med sterk tilknytning til Revolusjonsgarden og har det vi kan kalle et nasjonalistisk autoritært perspektiv. De strenge religiøse påbudene er i praksis myket noe opp, men de nye lederne er naturligvis ingen demokrater. Det iranske regimet vil ganske sikkert vise seg som svært brutalt dersom det skulle komme til liknende opprør som det vi så i januar i år.
Nasr skriver at den nye ledelsen i Teheran har stor selvtillit etter det de oppfatter som to kriger Iran har vunnet mot USA og Israel i løpet av et år. USAs stilling i Midt-Østen oppfatter de som varig svekket, ikke minst fordi Gulfstatene stoler mindre på Washingtons løfter om å gi dem beskyttelse enn hva de gjorde før krigen i år. I tillegg har Iran styrket sin posisjon i Kinas øyne – en venn det kan bli godt å ha i bakhånd i framtidige konflikter.
Økonomien Irans største utfordring
Hvis vi legger forhandlingene til side, er den største utfordringen regimet står overfor på kort sikt økonomien. Sanksjonene har ført til stagnasjon som undergravde prestestyret og fyrte opp under opprøret i januar i år. Riktignok klarte regimet å oppnå bred støtte i befolkningen under krigen. Måten Khamenei døde på gjorde ham til martyr og gjorde det lett å bygge opp en følelse av at alle iranere hadde samme fiende da bombene falt. Men denne stemningen kan fort snu seg mot det herskende sjiktet igjen dersom folk flest opplever at jobber og inntekt forsvinner.
Ødeleggelsene etter det amerikansk-israelske bombeangrepet har selvsagt svekket økonomien ytterligere. Derfor er det av stor betydning for de nye lederne å få opphevet sanksjonene permanent og få på plass det lovede fondet på minst 300 milliarder dollar i våpenhvileavtalen. Her er et åpenbart pressmiddel fra amerikansk side under forhandlingene. Irans beste kort ligger i trusselen om å stenge Hormuzstredet på nytt dersom de presses for langt. Ikke noe dårlig kort overfor en allerede hardt presset president foran kongressvalget i november. Følg med i den videre utvikling!
LENKER:
Axios. Amerikansk nyhetstjeneste som følger Iranforhandlingene tett.
