Hvorfor kan AfD vinne i Sachsen-Anhalt?
Det korte svaret er svak økonomisk utvikling, innvandring og opplevelse av å bli ignorert av sentrale myndigheter. For mange velgere står det mellom det ytterliggående høyrepartiet AfD eller status quo (de andre partiene). Status quo orker de ikke mer.
Av Tarjei Skirbekk, idehistoriker og forfatter
I en delstat hvor mange føler seg forlatt og pådyttet negative følger av en politikk utøvd av de etablerte partiene i både Berlin og i Magdeburg (delstatshovedstaden), er det grobunn for alternativer – nesten uansett hvilken. Det er i dette landskapet Alternative für Deutschland (AfD) har bygd seg opp siden de stilte til valg for første gang i delstaten i 2016 – til i dag hvor de blir klart største parti i parlamentet 6. september. Litt av en reise.
AfD er tilstede «overalt», har et klart program og en leder som når ut. De har utviklet et 100-dagers program med tydelige føringer: asylstopp (til tross for en av de laveste andelene utlendinger i landet) og adskilte skoleklasser for flyktningbarn. Partiet er sterkt kritisk til Tysklands klimapolitikk og høye energipriser. De vil «av-ideologisere» skolene og fjerne alt de definerer som «woke». Russisk skal innføres som språkfag i skolene.
AfD i Sachsen-Anhalt er definert som høyreekstreme av sikkerhetstjenestene i Tyskland. Likevel ligger de an til å doble oppslutningen siden forrige valg med mer enn 42%.
Kan de få rent flertall med «bare» 42%?
Det kan de. Det kreves 42 seter i delstatsparlamentet for å få rent flertall. Hvis de grønne og det liberale FDP faller under sperregrensen (5%), kan AfD få rent flertall med 42%. Stemmer til partier som kommer under sperregrensen, styrker de som kommer over – mest AfD som er det største partiet. Men trolig må de over 43% for å være sikker.
Men om AfD får 40 mandater, kan de andre partiene holde AfD utenfor makten? Jo, det kan de. Men det Kristendemokratiske partiet (CDU), som i dag styrer med FDP og SPD (Sosialdemokratene) i delstaten, har vedtatt at de verken kan samarbeide med AfD eller Die Linke (arvtaker til det øst-tyske kommunistpartiet) som kan få 13-14%.
Så selv om de andre partiene får høyere oppslutning enn AfD, er en felles plattform ikke mulig gitt CDUs vedtak. Men om AfD ikke får rent flertall, kan de likevel få makten med flertall av avgitte stemmer i parlamentet i tredje valgomgang – hvis de andre partiene ikke blir enige.
Sieg-Mund, den sterke mann?
AfDs mann i delstaten, Ulrich Siegmund (35) er både omstridt og populær. Han ble medlem i CDU som 19 åring, men gikk over til AfD fem år senere. Han har sittet i delstatsparlamentet siden 2016. I likhet med store deler av partiet, kommuniserer han primært på sosiale medier. Han har 800.000 følgere på Tik Tok og 550.000 på Instagram, noe som er høyt gitt at delstaten har 2,1 millioner innbyggere.
Kontroversene rundt Siegmund har vært mange. Han har deltatt på hemmelige møter med kjente høyreradikale om «re-migrasjon» og massedeportasjon – også av mennesker med tysk statsborgerskap. Han fremmer et etnisk definert statsborgerskap og har uttrykt mistillit til de tyske domstolenes uavhengighet. Sentralrådet for jøder i Tyskland har anklaget ham for å bagatellisere Holocaust, fordi han ikke ville vurdere om det var menneskehetens verste forbrytelse. På partitilstelninger blir han ofte hyllet ved at en roper «Sieg» og tilhørerne svarer «Mund». Dette kan selvsagt gi assosiasjoner.
Til tross for mye kritikk, gjør Ulrich Siegmund det bra. Men det handler kanskje mindre om ham, og mer om det politiske jordsmonnet?
Hvordan har Sachsen-Anhalt kommet hit?
I Øst-Tyskland (DDR) var Sachsen-Anhalt en del av landets industrielle kjerne, men etter gjenforeningen i 1990 ble det meste avviklet. Kjemitrekanten Leuna–Buna Schkopau–Bitterfeld-Wolfen gikk fra over 100 000 ansatte til en brøkdel. I Mansfeld-Südharz drev de kobberutvinning i 800 år. Det ble avviklet i 1990 og området er i dag en av AfDs sterkeste. Industrisysselsettingen i øst falt med to tredjedeler mellom 1989 og 1994. Arbeidsledigheten er høyere enn landsgjennomsnittet og lønnsnivået er lavere.
Sachsen-Anhalt hadde 2,87 millioner innbyggere i 1990. I dag under 2,2 millioner. De har opplevd det største relative befolkningstapet i Tyskland. Utflyttingen var også selektiv i den forstand at de fleste var unge og kvinner.
Samtidig kollapset fødselstallene i øst med rundt 60 prosent i årene etter 1990. Det kullet er i dag i midten av trettiårene. Det er altså en dobbelt effekt med de som dro og de som aldri ble født. Alderssammensetningen er trolig en viktig forklaringsvariabel for AfD-oppslutning.
Det gamle Øst-Tyskland opplevde ikke bare at hele samfunnssystemet ble endret, men også at mange underliggende strukturer forsvant. I tillegg ble mange (de fleste?) lederstillinger i forvaltning, rettsvesen, universiteter, medier etc besatt av vesttyskere. Østtyskere ble og er sterkt underrepresentert i toppsjiktet, også i delstatene i øst.
Dermed er persepsjonen om «annenrangsborgere» ikke bare emosjonell, men empirisk. Resultatet er høy velgervolatilitet. Ved delstatsvalget i 2006 deltok bare 44,4%. Det laveste noen gang ved et slikt valg i Tyskland.
Ustabil velgermasse – mobiliseres til ytterpartier?
I 1998 fikk SPD 35,9% og ble klart størst. Nå ligger de an til 5,9%. Det er altså en kollaps inn i irrelevans som parti. CDU som var det førende parti i delstaten de siste 20 år, hadde en populær leder og statsminister – men han trakk seg og en ny kom inn som ikke har klart å fylle skoene. I tillegg har det ytterliggående venstrepartiet Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW) gjort det bra på målinger, men nå kollapset.
Helt siden de første frie valg etter gjenforeningen, har det vært sterke dragninger mot partier som var anti-system eller anti- establishment. Det tidligere kommunistpartiet som kom ut som nytt parti, først som PDS – senere i en reformert utgave i Die Linke har gjort det bra i delstaten. Høyreradikale partier har siden slutten av 1990-tallet oppnådd høyere oppslutning i Sachsen-Anhalt sammenlignet med andre deler av Tyskland. Men disse partiene har manglet organisatorisk styrke for å virkelig etablere seg. Til nå.
Et lyspunkt kunne være at valgdeltakelsen trolig går opp ved dette valget. Ved siste delstatsvalg i 2021, deltok bare 60% av de 1,8 millioner stemmeberettigede. Anslagene er nå rundt 70%. Det er bra, men de aller fleste «nye» velgerne vil trolig gå til AfD. Dette så vi også ved det siste nasjonale bundestagsvalg i 2025. Da stemte hele 3 millioner flere tyskere enn ved forrige valg. Samtidig fikk AfD 2 millioner flere stemmer.
Er dette valget viktig? Og «hva må gjøres»?
Tyskland er en føderasjon med 16 delstater hvor hver har mye makt. Viktig politikk og lover i Tyskland vedtas i det nasjonale parlamentet (Bundestag) og i det nasjonale rådet hvor alle delstatsregjeringene sitter (Bundesrat). Det at et ytterliggående parti som AfD potensielt får rent flertall i en delstat kan gi store prøvelser i regionen, men også få nasjonale følger: Kan «brannmuren» holde – som betyr å holde AfD utenfor makten?
Finnes det lærdommer? Vel, kanskje litt tidlig å slå fast, men det å stemple AfD velgere som nazister, fascister eller rasister, har ikke lyktes. Moralske standpunkt og realpolitisk varmluft har hatt liten, om noen innvirkning.
Uansett hvordan man vrir på det, fremstår det åpenbart at de etablerte partiene har sviktet. Skal dette endres må disse partiene imøtekomme velgerne på områdene som gjør at de føler en uro, utrygghet og faktisk er villig til å stemme på et ytterliggående parti. En slik endring vil nok partimedlemmer i de etablerte partiene ikke like, men alternativet er irrelevans. Det er også et valg, men det kommer med et stort ansvar.
