Av Trine Lise Sundnes
Island og EU: en ny nordisk europadebatt
Den 29. august går islendingene til folkeavstemning om landet skal gjenoppta forhandlingene om medlemskap i EU. Det er ikke en avstemning om selve medlemskapet, men om Island skal sette seg tilbake ved forhandlingsbordet, få fram en konkret avtale – og deretter eventuelt la folket ta endelig stilling i en ny folkeavstemning. Målinger fra august viser dødt løp: 46 prosent vil si ja til å gjenoppta forhandlinger, 46 prosent nei, mens et klart flertall fortsatt er mot selve medlemskapet (Reuters). Utfallet er altså langt fra gitt.
Hvor står Island nå?
Island søkte om EU-medlemskap i 2009, i kjølvannet av finanskrisen som rammet landet hardt. Forhandlingene ble satt på pause etter regjeringsskiftet i 2013. I 2015 sendte daværende utenriksminister Gunnar Bragi Sveinsson et brev til EU der han erklærte at Island ikke lenger ønsket kandidatstatus – men dette skjedde uten Altingets godkjenning, og EU aksepterte det aldri som en formell tilbaketrekning. Kommisjonen bekreftet i januar 2025 at søknaden juridisk fortsatt er gyldig (Wikipedia – Iceland–EU relations; Consilium). Det betyr at spørsmålet i dag ikke er om Island skal starte helt fra null, men om landet skal gjenoppta en prosess som allerede finnes.
Alltinget vedtok våren 2026 å holde en rådgivende folkeavstemning om forhandlingene skal gjenopptas. Datoen ble opprinnelig satt til «innen 2027», men regjeringen fremskyndet den til 29. august 2026 – med henvisning til den mer urolige geopolitiske situasjonen i Europa (Reuters). Dersom flertallet sier ja, vil regjeringen utarbeide forhandlingsmål, konsultere bredt hjemme og gå inn i nye samtaler med EU. Før Island eventuelt kan bli medlem, må et ferdig forhandlingsresultat legges fram for velgerne i en ny avstemning.
Hva mener regjeringen?
Den islandske regjeringen, ledet av statsminister Kristrún Frostadóttir, består av Sosialdemokratene, Viðreisn og Folkets parti. Regjeringsplattformen slår fast at folket skal få si sitt om EU-spørsmålet. Et viktig poeng for regjeringen er demokratisk forankring: sist Island søkte medlemskap, skjedde det uten en egen folkeavstemning i forkant. Nå ønsker regjeringen et tydelig mandat fra velgerne før forhandlingene eventuelt tas opp igjen.
Regjeringen legger ikke fram folkeavstemningen som et endelig ja eller nei til EU-medlemskap. Den ber velgerne ta stilling til om Island skal undersøke hva et medlemskap faktisk vil innebære. Ja-siden legger vekt på økonomisk stabilitet, muligheten for euro på sikt, større innflytelse over EU-regelverk som Island allerede omfattes av gjennom EØS, og behovet for sterkere europeisk samarbeid i en mer urolig verden.
De vanskelige spørsmålene
EU-saken er likevel langt fra enkel. Fiskeri, landbruk, naturressurser og nasjonal suverenitet står sentralt i motstanden. Fiskeriene er både en økonomisk bærebjelke og en del av Islands nasjonale identitet. Mange frykter at EU-medlemskap vil svekke nasjonal kontroll over havområder, kvoter og ressursforvaltning. Andre mener at Island nettopp gjennom forhandlinger kan få avklart hvilke særordninger og tilpasninger som er mulige.
Derfor er folkeavstemningen også et uttrykk for en politisk metode: Først se hva som faktisk ligger på bordet, deretter avgjøre om prisen er verdt gevinsten. Det gjør den islandske prosessen interessant også for oss i Norge. Den skiller mellom spørsmålet om å forhandle og spørsmålet om å bli medlem.
Hvorfor kommer saken opp igjen?
Bakgrunnen er sammensatt.
1. Økonomi. Island har en liten og sårbar valuta, og minnene fra finanskrisen er fortsatt levende. Høy inflasjon, høye renter og usikkerhet rundt krona gjør spørsmålet om euro og økonomisk stabilitet politisk relevant igjen.
2. Demokrati og innflytelse. Island er allerede tett integrert i det europeiske samarbeidet gjennom EØS. Landet tar inn store deler av EUs regelverk, men sitter ikke ved bordet når de politiske beslutningene tas. For mange på ja-siden er dette et kjerneargument: Hvis Island uansett påvirkes av EU, bør landet også ha stemme og representasjon i EUs institusjoner.
3. Sikkerhetspolitikk og geopolitikk. Krigen i Ukraina, økt stormaktrivalisering i Arktis og usikkerhet i forholdet til USA har gjort europeisk samarbeid mer strategisk viktig – det er også en direkte grunn til at regjeringen valgte å fremskynde folkeavstemningen med over ett år. Island har ikke eget forsvar, men er medlem av NATO og har en sentral beliggenhet i Nord-Atlanteren. I dette bildet blir EU-spørsmålet også et spørsmål om tilhørighet, beredskap og politisk tyngde.
Hvorfor dette angår oss
For Internasjonalt Forum er Islands EU-prosess verdt å følge tett. Den handler om mer enn islandsk innenrikspolitikk. Den berører Europas plass i verden, små lands handlingsrom, EØS-avtalens framtid og spørsmålet om hvordan sosialdemokratiske partier bør møte en tid preget av økonomisk uro, geopolitisk usikkerhet og behov for sterkere internasjonalt samarbeid.
Måten islandske Sosialdemokratene har lagt opp prosessen – trinnvis, med tydelig folkelig mandat før forhandlinger og en ny avstemning før medlemskap – er et interessant forbilde for hvordan sosialdemokrater kan ta EU-debatten på alvor uten å love mer enn de kan holde. Det er et grep verdt å diskutere også i vår egen EØS-debatt her hjemme.
Uansett utfall vil den islandske avstemningen gi viktige signaler. Et ja vil ikke bety at Island blir EU-medlem, men at landet ønsker å vite mer før det bestemmer seg. Et nei vil legge prosessen til side, i hvert fall for denne gang. I begge tilfeller minner debatten oss om at spørsmålet om Europa ikke forsvinner. Det endrer form, men vender stadig tilbake – særlig når små land må finne trygghet, innflytelse og økonomisk stabilitet i en urolig verden.
