Av Aslak Leesland
OECD la fram sin nyeste vurdering av norsk økonomi i juni. Den generelle vurderingen ligger svært langt fra tastaturkrigernes fordømmelser i avisenes kommentarspalter. OECDs dom:
«Norway remains among the world’s most prosperous and equal economies, underpinned by sound macroeconomic management and a highly skilled labour force».
Denne vurderingen underbygges av statistikk som viser inntekter per capita langt over OECD-gjennomsnittet, jamn årlig vekst i personinntekter og større offentlige budsjetter enn i noe annet land. Alt velkjent for den som følger noenlunde med. Derfor er det grunn til å fokusere på et par utviklingstrekk som på lang sikt truer denne solide posisjonen.
Skolen er ikke god nok
Norske resultater i PISA-undersøkelsene har blitt merkbart svakere siden 2015. PISA er den internasjonale undersøkelsen som måler 15-åringenes ferdigheter i lesing, regning og naturfag. De fleste land fikk en knekk i resultatene omtrent på samme tidspunkt, men Norges knekk var kraftigere enn i land vi liker å sammenlikne oss med. Fra å score noe høyere enn gjennomsnittet, ligger norske ungdommers resultater nå på eller like under gjennomsnittet. Antallet med utilstrekkelige kunnskaper i disse basisfagene har økt markant. Vi kan står overfor en framtidig svikt i et av beina som norsk velstand hviler på. Lite imponerende tatt i betraktning de store offentlige bevilgningene til utdanning. Vi lar diskusjonen om hvorvidt PISA i det hele tatt er noe å ta særlig høytidelig ligge. I regjeringsapparatet har alarmen gått, og utformingen av utdanningssystemet seiler ganske sikkert opp som et mer sentralt tema i norsk politikk de nærmeste årene.
For lav produktivitetsvekst
Norge har i en årrekke ligget helt i verdenstoppen når det gjelder produktivitet. Det gjør vi fortsatt, men økningen i produktivitet går nå langsommere enn i flere andre OECD-land og innovasjonen i arbeidslivet er heller ikke i aller fremste rekke. OECD-rapporten legger fram flere til dels sterkt kontroversielle forslag for å bedre situasjonen. Å redusere den administrative byrden for nyetableringer er neppe omstridt, men å redusere stønadssatsene for syke og uføretrygdede vil så absolutt møte motstand. Det samme gjelder forslaget om å skrote Norgespris på strøm. OECD ser åpenbart på subsidier primært som tiltak som svekker effektiviteten i markedet. Interessant er derimot forslaget om å gjennomføre en omfattende skattereform som reduserer beskatning på arbeid og kapital, samtidig som beskatning på arv og eiendom økes. Det er også grunn til å merke seg at OECD er bekymret for den store oljepengebruken som på få år har steget til 1/4 av statsbudsjettet.
Men etter å ha tatt behørig reservasjon om et mulig internasjonalt sammenbrudd som naturligvis vil være utenfor norsk kontroll, gir rapporten et bilde av Norge som et land med en misunnelsesverdig økonomisk situasjon og god styring, men også med langsiktige utfordringer som krever innsats fra både myndigheter og befolkning.
LENKER:
Norway Economic Snapshot (en kort gjennomgang av hovedsynspunktene i OECD-rapporten)