En ubehagelig opptrapping

Tysk politi uskadeliggjorde i august en drone med sprengstoff like ved et ukrainsk fraktfly av typen som er avbildet over på flyplassen ved Leipzig. Innenriksminister Alexander Dobrindt sa i en pressekonferanse 1. september at etterforskning pekte mot at den russiske etterretningstjenesten (GRU) var ansvarlig for hendelsen. På generelt grunnlag har han sagt at Tyskland er daglig mål for hybrid krigføring – spionasje, sabotasje, nettangrep – hvor formålet er å destabilisere landet.

17. september opplyste Polens statsminister Donald Tusk at etterretningskilder mener at Russland planlegger angrep mot land som støtter Ukraina. Dagen etter uttalte Frankrikes president, Emmanuel Macron, at den russiske hybridtrusselen mot europeere og mot Frankrike har intensivert seg. I Baltikum og Romania går jagerfly hyppig på vingene for å skyte ned droner som kommer inn over landene, Hvorvidt det skyldes feilnavigering eller bevisst styring fra det russiske droneforsvaret vet man ikke. Bare det at spørsmålet stilles sier mye om den økte spenningen i Europa. I Nord-Europa blir mye oppmerksomhet rettet mot kabler og rørledninger på havbunnen. Om de kuttes, kan de økonomiske og miljømessige konsekvensene bli meget ubehagelige. PSTs trusselvurdering peker på strømforsyning og digitale systemer som de mest sannsynlige målene for sabotasje.

Hva menes med «hybridkrig»?

Alt dette som truer vår sikkerhet men men hvor virkemidlene ligger på et lavere nivå enn en tradisjonell krigstilstand, dekkes av begrepet hybrid krigføring. Typiske virkemidler:

Sabotasje og fysiske angrep (brannstiftelse, skadeverk på infrastruktur)

Cyberangrep

Desinformasjon og påvirkningsoperasjoner

Krenkelser av luftrom og farvann, dronehendelser

GPS-jamming

Skader på undersjøisk infrastruktur (kabler, rørledninger)

Instrumentalisert migrasjon (Eks: «syklister» over grensa til Sør-Varanger»)

Politisk innblanding og valgpåvirkning

I hvilken utstrekning blir Norge utsatt for noe av dette?

Russland er blant de viktigste statlige cyberaktørene mot Norge. Det mest kjente eksemplet er datainnbruddet mot Stortinget i 2020. Våren 2026 ble russiske styrker observert nær Svalbard i ferd med å teste en ny type våpen som kan sabotere undersjøiske kabler.

Vi har stilt professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole noen spørsmål om hybridkrig og Norge.

Hvilken form for hybrid krigføring utgjør den største trusselen mot Norge i dag?

Hybrid krigføring er et nokså upresist uttrykk med mange ulike betydninger. Samtidig er ikke den største trusselen nødvendigvis den mest sannsynlige eller den mest alvorlige. Slik jeg tolker dagens trusselbilde utspiller de mest sannsynlige hybride truslene seg i det digitale rommet. For eksempel gjennom ondsinnede dataangrep mot det offentlige tjenestetilbudet som styrer betalingstjenester, overføring av lønn og trygdeordninger, bestilling av mat, forbruksvarer og medisiner, eller mot institusjoner som lagrer personsensitive dataopplysninger. Mer alvorlige angrep kan være sabotasje mot oljeinstallasjoner til sjøs, undervannskabler som gir oss internettforbindelse til utlandet, gassrørledninger til Europa, eller strømnettet og vannrørledninger på land. Men også ulovlig bruk av droner mot flyplasser og viktige bygg som huser beslutningstakere kan være aktuelt. Det er egentlig bare fantasien som setter grenser.

2. Hvilke mottiltak bør Norge treffe både på kort og lang sikt?

På kort sikt er det viktigste mottiltaket én ting: folk må kunne ta vare på seg selv. For da blir de ikke en belasting for fellesskapet dersom lokalsamfunnet utsettes for et «strategisk sjokk». Snarere blir den enkelte innbygger en ressurs som kan hjelpe kommunen med bistå de mest sårbare gruppene i lokalsamfunnet. Dermed vil alle raskere kunne vende tilbake til en mer normalisert tilværelse. Og forhåpentligvis lære noe som gjør at neste gang krisen treffer, så står man sterkere fremfor svakere. På lang sikt må det norske statsapparatet jobbe mer intensivt for å håndtere den fragmenterte styringsmodellen. Med dette menes at den sektorbaserte styringen av staten må utvikle klarere roller og ansvarsforhold mellom «hvem som gjør hva», «hvor, når og hvorledes». Dette er et klassisk styringsproblem der verdens rikeste land fortsatt har store problemer med å få ressursene til å møtes på tvers av departementer, etater, direktorater og tilsyn – og i tillegg avklare med det private næringslivet og de over 100.000 frivillige lagene og organisasjonene om hvordan man kan dra lasset sammen. Ved siden av styringsmodellen må også styringskulturen styrkes. Det holder ikke med koordinering, dialog og oppfordringer når de hybride truslene har et potensiale til å skape ekstreme kriser der den nasjonale styringsevnen kan bli satt på prøve. Da må det hardere lut til. Blant annet gjennom et tydeligere avtaleverk om «hvem som gjør hva – hvor, når og hvorledes». Poenget er at de med ansvar for innbyggernes trygghet ute i kommunene må komme sammen med de kommersielle aktørene som sitter på ressurser som for eksempel strøm, internett, transport, logistikk og vedlikehold. Og så må de møtes, bli kjent, avklare forventninger, utvikle planverk – for så å trene og øve disse.

3. I et foredrag referert i «Sikkerhet og beredskap» 1. september sier du at «politiet, kommunene og sivilsamfunnet ikke er tilstrekkelig rustet for å håndtere hybride trusler». Hva bør gjøres for å bedre situasjonen?

Felles trening, øving og utdanning er viktigst for å få ressursene til å møtes. I bunnen ligger en felles erkjennelse: hver og en er utilstrekkelige i møte med hybride trusler siden de rammer på tvers av eget ansvarsområde. Det er bare når vi drar lasset sammen, spiller hverandre gode, og forstår hverandres styrker og svakheter at krisen kan håndteres, og tryggheten kan vende tilbake. Skjer ikke dette vil tilliten mellom de styrte og de styrende få seg en knekk – noe som er målet for mange av de russiske hybride operasjonene inn mot Europa i dag

4. Du hevder videre i samme foredrag at «norske myndigheters underkommunikasjon av trusselbildet hindrer en felles situasjonsforståelse og kan svekke tilliten ved angrep under krigens terskel» og har i andre sammenhenger vist til Finland som et foregangsland. Hvordan er det finske totalforsvaret bedre organisert enn det norske?

Det finske beredskapssystemet har en grunnleggende byggekloss: den enkelte innbygger. Hvis hver og en klarer seg best mulig selv vil de også utgjøre en verdifull ressurs for de mest sårbare gruppene i lokalsamfunnet, som barn, eldre, syke og funksjonshemmede innbyggere. Dermed vil en større del av potensialet i samfunnet bli utnyttet fordi flere kan bidra til å skape utholdenhet under krisen. Utholdenhet er viktig fordi tjenestetilbudet dermed ikke kollapser. Og da forsvinner heller ikke den politiske styringsevnen. Robuste løsninger på transport, strøm, mat, vann, medisiner, digitale nett og kriseledelse øker seigheten i samfunnet – og viser innbyggerne at staten bryr seg. Dette er veldig motiverende å se, og gjør at flere får lyst å engasjere seg til felles beste for samfunnet. Dugnadsånd kalles det.

LENKER:

Etterretningssjefer med advarsler (The Guardian)

Russland tester hvordan vi reagerer (Morgenbladet

Viktig å våge å si ordet krig (NRK)

PST frykter sabotasje mot norsk forsvarsindustri (VG)

Referat av Heiers foredrag i «Sikkerhet og beredskap»

Nettstedet til fagbladet «Sikkerhet og beredskap«

Kanskje vi bare skulle kalle det krigføring? Kommentar av Sigurd Falkenberg Mikkelsen