Av: Paul M H Buvarp; seniorforsker ved FFI, essayist og medlem av Bærum Arbeiderparti
Når vi snakker om russisk påvirkning eller om generativ KI, er fristelsen å lete etter det spektakulære. En deepfake av Zelenskyj. En trollfabrikk i St. Petersburg. En sverm av falske kontoer som destabiliserer et valg. Det er viktige trusler. Men stanser man der, mister man det vesentlige. Det er ikke først og fremst enkelthendelsene som utfordrer det demokratiske Vesten. Det er et dypere skifte som langsomt undergraver de politiske fellesskapene moderne demokratier hviler på.
Gutenberg-parentesen
De danske litteraturforskerne Lars Ole Sauerberg og Thomas Pettitt har beskrevet tiden fra Gutenbergs trykkpresse og fram til en gang ut i det 20. århundret som Gutenberg-parentesen. Det var en periode der lesning og skriving ikke bare var ferdigheter, men formet hvordan vi tenkte, organiserte oss og forsto sannhet. Partiprogrammer kunne skrives, leses og diskuteres. Tillit ble bygget gjennom langsom utveksling mellom medlemmer og ledelse. Det fantes redaksjoner, kringkastinger, aviser, partilag. Dette var institusjoner som strukturerte både hva som ble sagt og hvordan det ble mottatt.
Det var i denne perioden massepartiet, fagbevegelsen og det moderne representative demokratiet vokste fram – i Norge så vel som i resten av det vestlige Europa. Det er ikke tilfeldig. Den sosialdemokratiske bevegelsen kunne ikke ha tatt sin form uten massemedia. Den krevde et medium som kunne snakke til mange samtidig om felles interesser, og krevde programmer som varte, debatter som kunne følges over tid og en hukommelse som strakk seg lenger enn en algoritmes oppdateringsfrekvens.
Vi er nå på vei ut av Gutenberg-parentesen. Det digitale informasjonsmiljøet er ikke skriftlig på samme måte. Det er hurtig, affektivt, performativt og individualisert. Det er en kommunikasjonsform med muntlighetens hurtighet.
Det informasjonsmiljøet vi ikke selv styrer
Dette har betydning for sikkerhetspolitikken. Det algoritmestyrte informasjonsmiljøet belønner det umiddelbare framfor det varige, det affektive framfor det programmatiske, det fragmenterte framfor det felles. Det er bygget for meg, og for deg, men ikke for oss. Uten et «oss» som strekker seg lenger enn ens egen boble, blir det vanskelig å opprettholde politiske former som forutsatte nettopp et slikt felles rom.
De plattformene som i dag definerer informasjonsmiljøet i Norge, Tyskland, Storbritannia og resten av det demokratiske Europa, er ikke europeiske. De er amerikanske, med et betydelig kinesisk innslag. Det europeiske demokratiet har de siste tjue årene satt en kritisk del av sin politiske infrastruktur ut til private selskaper i andre land, hvis forretningsmodeller belønner nettopp den affektive fragmenteringen problemet består i. Når Meta nylig har redusert sin innholdsmoderering, og når X under sin nåværende eier er blitt eksplisitt brukt til politisk intervensjon i europeiske valg, er dette strukturelle forhold som direkte påvirker hvilke politiske samtaler som er mulige i europeiske demokratier.
Russlands strategiske fordel
Her ligger også Russlands strategiske fordel. Vladislav Surkov, Putins grå kardinal i mange år, har ført en informasjonskrigføring som ofte misforstås. Hovedmålet er sjelden å overbevise et europeisk publikum om noe bestemt. Det er å undergrave selve betingelsene for samlet erkjennelse. Det er å gjøre det vanskeligere for et samfunn å enes om hva som er sant nok, lenge nok, til å handle sammen. Det er en strategi som passer hånd i hanske med det nye informasjonsmiljøet. Den trenger ikke skape oppløsningen; den forsterker den. Russland er mest aktiv, men ikke alene.
Generativ kunstig intelligens akselererer dette. Den gjør produksjonen av troverdig innhold tilnærmet kostnadsfri. Den muliggjør personlig tilpasset påvirkning i en helt ny skala. Den introduserer syntetiske aktører i den offentlige samtalen. Det er ikke først og fremst de spektakulære deepfakene som er problemet. Det er den jevne oversvømmelsen av syntetisk innhold som langsomt flytter terskelen for hva som teller som virkelig.
Allierte under samme press
Norges viktigste sikkerhetspolitiske partner, USA, er på mange måter et eksempel for hva som skjer når et liberalt demokratis informasjonsinfrastruktur svekkes over tid. Mediefragmentering, kollaps av en delt offentlighet og en gradvis tilvenning til affektiv politikk har endret amerikansk utenrikspolitikk på måter som direkte berører europeisk og norsk sikkerhet. Vi navigerer nå en verden der vår viktigste allierte er blitt vesentlig mindre forutsigbar.
Sosialdemokratiet er strukturelt sett særlig sårbart i denne sammenhengen. Massepartiet og fagbevegelsen forutsetter langsom legitimitetsoppbygging, solidaritet og vedvarende debatt. Populistisk politikk trenger ikke dette. Den trives i et algoritmisk medium fordi den selv er affektiv og umiddelbar. Det er ikke et tilfeldig at de politiske kreftene som har vunnet mest terreng i flere allierte land det siste tiåret, har vært av denne typen.
Epistemisk infrastruktur som europeisk sikkerhetspolitikk (epistemisk: knyttet til kunnskap eller erkjennelse)
Selv er jeg skeptisk til at løsningen ligger i flere faktasjekkere eller strengere plattformregulering alene. Dette er ikke et sannhetsproblem. Det er et systemproblem. Russlands strategi virker ved å oversvømme rommet med konkurrerende fortellinger til det punktet hvor sannheten slutter å skape enighet. Generativ KI heller bensin på bålet.
Hva som faktisk må gjøres, er et åpent spørsmål, og enhver som påstår å ha det enkle svaret, bløffer. Men en del av svaret må handle om det man kan kalle epistemisk infrastruktur: institusjoner, medier, organisasjoner og praksiser som langsomt bygger felles virkelighetsforståelse. EUs Digital Services Act, AI-forordningen og det bredere arbeidet med en europeisk demokrati-skjold er et begynnende svar og et område der Norge har både interesser og stemme gjennom EØS-samarbeidet. Det betyr blant annet at fagbevegelsen, allmennkringkastingen, partilagene og det organiserte sivilsamfunnet er en form for beredskap. De er en del av forsvaret av det demokratiske Europa.
Og for å styrke dette forvaret kreves en mer alvorlig diskusjon enn vi har hatt så langt om hva slags partiform og politikk som kan bære et sosialdemokratisk prosjekt i et informasjonsmiljø som strukturelt arbeider imot det.
Epistemisk betyr «knyttet til kunnskap eller erkjennelse». Begrepet kommer fra det greske ordet episteme, som betyr sikker viten eller kunnskap. Det brukes for å beskrive alt som handler om hvordan vi skaffer oss, forstår og bruker informasjon
Generativ kunstig intelligens er teknikker innen maskinlæring der målet ikke bare er å analysere et gitt datamateriale, men også å lage nye data.