Av Elise Agdestein
Nøkkelbegrepet for å analysere tyrkisk utenrikspolitikk under Erdogan er «strategisk autonomi». Det innebærer at Ankara ønsker å kunne føre sin egen utenrikspolitikk på egne premisser og uten å være bundet av Vesten.
Tyrkia har tette forbindelser til Europa og har vært medlem av NATO siden 1952, da frykten for sovjetisk ekspansjonisme førte Tyrkia inn i alliansen. Samtidig har Tyrkias innenrikspolitikk, konfliktene med Hellas og Kypros, kjøpet av det russiske luftvernsystemet S-400 og motstanden mot svensk og finsk NATO-medlemskap gjort landet til en krevende alliert for mange vestlige land.
For Ankara handler strategisk autonomi om å kunne være medlem av NATO uten automatisk å følge Washington, samarbeide med Russland uten å forlate samarbeidet med Vesten og utvikle tettere forbindelser til landene i Midtøsten og Asia.
Få land har bedre forutsetninger for å føre en slik utenrikspolitikk enn nettopp Tyrkia.
To viktige forutsetninger: arv og beliggenhet
Geografien er sentral. På den ene siden av Bosporosstredet ligger Europa, på den andre Asia. Mot nord ligger Svartehavet og Russland. Mot sør, Midtøsten. I øst ligger Kaukasus og videre Sentral-Asia. Tyrkia befinner seg dermed midt mellom flere av verdens viktigste maktsentra.
Istanbul var i århundrer sentrum for Det osmanske riket, og den historiske arven preger fortsatt tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den kommer blant annet til uttrykk i Tyrkias sterke engasjement i Syria, i rivaliseringen med Hellas i det østlige Middelhavet og i forbindelsene til de språklig nærbeslektede landene i Kaukasus og Sentral-Asia
NATOs nest største militærmakt
Også størrelsen gir Ankara handlingsrom. Med nær 90 millioner innbyggere, en betydelig industribase, en stadig mer avansert forsvarsindustri og NATOs nest største militærmakt er Tyrkia et land både stormakter og regionale aktører må forholde seg til.
Dagens Tyrkia fører en utenrikspolitikk som i liten grad synes bundet til én bestemt makt eller blokk. Målet ser snarere ut til å være størst mulig handlingsrom og muligheten til å velge samarbeidspartner ut fra hva som til enhver tid tjener tyrkiske interesser.
Et godt eksempel kom 7. august i år, da Tyrkia, Saudi-Arabia og Pakistan undertegnet en gjensidig forsvarsavtale. Et angrep på ett av landene skal etter avtalen regnes som et angrep på alle tre. Avtalen samler tre land med en historisk tett relasjon til USA, men med svært ulike ressurser og strategiske interesser. Saudi-Arabia med finansiell og energipolitisk styrke, Pakistan som atomvåpenmakt og med betydelige militære personellressurser, og Tyrkia med stor konvensjonell hær, avansert forsvarsteknologi og militær produksjonskapasitet.
Andre eksempler er Tyrkias betydelige økonomiske og militære samarbeid med den somaliske regjeringen og Erdogans uttalelser om at Tyrkia vil forsterke samarbeidet med Shanghai Cooperation Organisation (SCO). SCO er en regional sikkerhetspolitisk samarbeidsorganisasjon i Asia, hvor Kina og Russland er de mektigste medlemmene – en organisasjon Erdogan beskriver som en “stigende stjerne”.
Hvor bevisst og langsiktig er Tyrkias strategi for strategisk autonomi egentlig? Er utviklingen et uttrykk for langsiktige tyrkiske nasjonale interesser – eller er den først og fremst knyttet til Erdogans politiske prosjekt? Og hva vil skje med den tyrkiske utenrikspolitikken når Erdogan en dag ikke lenger sitter ved makten?
Vi har spurt Pinar Tank, forsker ved PRIO og en av Norges fremste forskere på Tyrkia.
Tyrkia har stor befolkning, militærmakt, industri og geostrategisk beliggenhet. Samtidig er landet avhengig av utenlandsk handel, energi, kapital og teknologi. Hvor reell er Tyrkias «strategiske autonomi»?
Det er reelt i den forstand at det er godt forankret i Tyrkias utenrikspolitikk og har vokst seg sterkere de siste tiårene. Begrepet har utviklet seg i sin nåværende form siden 2000-tallet, da den tidligere AKP-utenriksministeren Ahmet Davutoğlu lanserte doktrinen om strategisk dybde (Stratejik Derinlik). Han argumenterte for at Tyrkias geografiske plassering, den historiske arven fra Det osmanske riket og landets kulturelle identitet ga landet et bredere strategisk handlingsrom enn det som hadde blitt utnyttet under den kalde krigen. Autonomitankegangen har vokst frem i takt med at Tyrkia har blitt sterkere som utenrikspolitisk makt, ikke minst regionalt, samtidig som nye maktkonstellasjoner gir flere muligheter til å utvikle en uavhengig og flerdimensjonal utenrikspolitikk, fremfor å handle utelukkende innenfor en vestlig ramme.
Er Erdogans utenrikspolitikk for ambisiøs? Har landet tilstrekkelig økonomisk og militær tyngde til å opprettholde strategisk autonomi på sikt?
Det er vanskelig å svare på fordi det avhenger av Erdoğans visjoner for Tyrkias utenrikspolitiske rolle fremover, noe som alltid er vanskelig å spå. Man har tidligere undervurdert hans ambisjoner og evne til å balansere mellom stormakter. For tiden er Tyrkia i en sterk posisjon som fremvoksende makt, blant annet i områder utenfor sitt eget nærområde (near abroad), som Afrika. Målet om strategisk autonomi er blitt styrket gjennom landets økonomiske og militære stilling. Til tross for perioder preget av økonomisk ustabilitet og høy inflasjon er Tyrkia fortsatt verdens 16. største økonomi, med et BNP på om lag 1,6 billioner USD, og regnes som en av de største økonomiene utenfor G7. Militært har Tyrkia investert tungt i en nasjonal forsvarsindustri de siste to tiårene. Dette har gjort landet mindre avhengig av amerikanske og europeiske våpensystemer og gitt større frihet til å føre en uavhengig utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Tyrkia er NATO-medlem og har sterke økonomiske og sikkerhetspolitiske bånd til Europa og USA, samtidig som landet samarbeider tett med Russland og bygger nye regionale allianser. Hvor går grensen for hvor mange motstridende interesser Ankara kan balansere før Tyrkia faktisk må velge mellom sine partnere?
Dette er også et vanskelig spørsmål å svare på fordi det vil i stor grad være avhengig av hvor vidt sine allierte i NATO aksepterer Tyrkias transaksjonell tilnærming til utenrikspolitikken. Dette vil i sin tur avhenge av i hvilken grad Europa og USA har behov for Tyrkias militære ressurser, særlig i forbindelse med krigen i Ukraina, og hvorvidt landet kan utnytte sin strategisk autonome posisjon til å fungere som en diplomatisk bro mellom Vesten og Russland. En annen faktor er i hvilken grad den utenrikspolitiske kursen som Erdoğan har staket ut, vil bli videreført dersom det skjer et regjeringsskifte.
Hvor mye av den utenrikspolitiske kursen vi ser i dag skyldes langsiktige tyrkiske interesser, og hvor mye er knyttet til Erdogans personlige politiske prosjekt? Hva tror du vil skje med Tyrkias utenrikspolitikk den dagen Erdogan ikke lenger sitter ved makten?
Det er liten tvil om at retningen i Tyrkias utenrikspolitikk i dag har vokst ut av den personlige visjonen til det regjerende AKP. AKPs tidlige engasjement i Midtøsten skapte økonomiske muligheter for partiets egen velgerbase og representerte et markant brudd med tidligere sekulære regjeringer, som primært hadde fokusert på å styrke relasjonene til Europa. (Når det er sagt, er EU fortsatt Tyrkias viktigste handelspartner.) Siden overgangen fra et parlamentarisk til et presidentielt system i 2018, og den påfølgende konsolideringen av Erdoğans makt, har utenrikspolitikken blitt tettere knyttet til presidentembetet, noe som gjør det fristende å betrakte den som et personlig prosjekt. Samtidig er det vanskelig å vurdere om et eventuelt maktskifte, forutsatt at Erdoğan en dag trer tilbake, vil føre til en ny utenrikspolitisk kurs. Det finnes i dag eliter som både støtter og drar nytte av den nåværende utenrikspolitiske kursen. I en tid preget av økende nasjonalisme og stormaktspolitikk har Erdoğans utenrikspolitiske linje bidratt til å styrke Tyrkias internasjonale posisjon og gitt landet større synlighet, innflytelse og status på den globale arenaen. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at en ny regjering vil velge å stake ut en ny utenrikspolitisk kurs.
LENKER:
Tyrkia i den engelske utgaven av Wikipedia