Lokalvalget i Frankrike skjer i en tid preget av politisk fragmentering, sosial uro og økende mistillit til etablerte institusjoner. Valget fikk ekstra oppmerksomhet ettersom det gir en forsmak på landets politiske strømninger før presidentvalget i 2027, der etterfølgeren til President Emmanuel Macron skal velges.
Av Elise Agdestein.
Selv om kommunevalg først og fremst handler om lokale saker, fungerer de også som et politisk barometer. De gir signaler om velgernes prioriteringer, mulige allianser og hvorvidt dagens fragmenterte partisystem er i ferd med å stabilisere seg. Årets lokalvalg setter også startskuddet for presidentvalget i 2027.
Det politiske landskapet
Fransk politikk har de siste årene vært preget av en gradvis oppløsning av det tradisjonelle høyre–venstre-skillet. Partier som Les Républicains (LR) og Parti socialiste (PS) har mistet mye av sin tidligere dominans, mens nye aktører har vokst frem. Det er blant annet Emmanuel Macrons sentrumsliberale bevegelse med partiene Renaissance og Horizon, i tillegg en sterk fremvekst av særlig to partier på ytterfløyene: Høyrepopulistiske Rassemblement National (RN) ledet av Marine Le Pen. Venstrepopulistiske La France insoumise (LFI) ledet av Jean-Luc Mélenchon.
I Frankrike avholdes kommunevalg hvert sjette år, og foregår i to runder (I år: 15. og 22.mars). De fleste av landets rundt 35 000 kommuner valgte sine kommunestyrer i den første runden, mens rundt 1500 gikk videre til runde to. Det var særlig i de større byene at den andre runden ble utslagsgivende. Her spilte valgallianser en nøkkelrolle. Disse alliansene er blitt fulgt tett av politiske kommentatorer som en test på strategier omkring samling og splittelse på både venstresiden og høyresiden.
Venstresidens splittelse
En interessant observasjon fra årets lokalvalg er at Sosialistpartiet klarte seg bedre da de ikke samarbeidet med det radikale venstrepartiet LFI. Store deler av den moderate venstresiden nektet å samarbeide med LFI på grunn av påstander om ekstremisme, antisemittisme og vold. I byer der sentrum-venstre-kandidater likevel inngikk allianse med ytterste venstrefløyen, som for eksempel i Toulouse og Brest, endte flere av disse kandidatene opp med å tape. I byer som Paris, Lille og Marseille, der sentrum-venstre-kandidatene avviste slike allianser, gikk de seirende ut av valge
Ytre høyre – fremgang og begrensninger
Ytre høyre gjorde det ganske sterkt i den første runden, men tapte den andre runden særlig i de store byene. Likevel vant RN flere kommuner, og Marine Le Pen har beskrevet resultatene som “en stor seier og bekreftelse for RNs strategi om å etablere seg lokalt”. Partiet har aldri før hatt en så sterk lokal forankring. Le Pen må likevel klare å vinne flere av de store byene dersom partiet hennes skal ha sjanse for å vinne presidentembetet i 2027. Det er ikke nok å vinne en del rådhus i mindre eller middelsstore byer i det gamle gruvedistriket i Nord eller i Sørøst-Frankrike.
I Paris var det mye spenning om den tradisjonelle høyresiden – representert ved Macrons tidligere kulturminister, Rachida Dati – ville klare å vinne tilbake hovedstaden etter 25 år med rødt styre. Dati tapte imidlertid relativt stort mot sentrum-venstre-kandidaten Emmanuel Grégoire – et lite nederlag for Macron som åpent hadde støttet Dati.
Samtidig gjorde Les Républicains et bedre valg enn i 2020 og vant flere kommuner. Dette tolkes som et positivt signal for partileder Bruno Retailleau før presidentvalget.
Blikk mot 2027
I Le Havre var det spenning rundt gjenvalget av ordføreren, Edouard Philippe. For ham var en seier i kommunevalget en forutsetning for å stille som presidentkandidat. Han vant med god margin, noe som styrker hans posisjon for presidentvalget betraktelig. Phillippe var statsminister under president Macron fra 2017 til 2020, og er den som sannsynligvis vil ha størst sjanser mot Bardella/Le Pen i 2027. Han har varslet oppstart av valgkampen allerede i april i år – omtrent ett år før presidentvalget gjennomføres.
Totalt sett bekrefter årets kommunevalg en tydelig todeling i velgermassen. LFI står sterkt blant yngre, urbane og høyt utdannede velgere, særlig i mer innvandringsdominerte kommuner og i det fattige Nord. Mens RN mobiliserer på sin side velgere i mindre byer og distrikter. Begge kanaliserer misnøye, men ingen av dem evner å samle et flertall alene. Det bidrar til en vedvarende fragmentering snarere enn ny stabilitet.
Samtidig advarer enkelte om å ikke trekke for mange slutninger av årets kommunevalg, og viser til valget i 2020 som ga en rekke seire til sosialistene og høyrepartiet, men likevel et skuffende resultat i parlamentsvalg senere. Likevel er forskjellen mellom små kommuner og storbyer betydelig – både politisk og symbolsk. Til tross for press fra ytterfløyene, synes sentrum fortsatt å være avgjørende for å vinne storbyene.
Valgdeltakelsen var lav, med rundt 56 prosent i første runde og 57 prosent i andre. Dermed er valget et av de valgene med lavest valgdeltakelse, med unntak av pandemiårene. Den lave deltakelsen forklares ofte med en økende avstand mellom velgere og politiske ledere – en utvikling som ytterligere forsterker inntrykket av et fragmentert og utfordret politisk system.
LENKER:
