Få politikere i Europa er mer utskjelt enn Ungarns statsminister Viktor Orbán. Likevel ligger han an til å vinne valget 12.april – for femte gang på rad. Hva er det vi ikke forstår?
Av: Tarjei Skirbekk, idéhistoriker og forfatter.
Skulle jeg satt penger på utfallet av valget, ville jeg satset på partiet Fidesz og Orbán. Selv uten rent flertall vil han sannsynligvis sikre makten med støtte fra det ytterliggående høyre-partiet Vårt Hjemland. Ungarns valgsystem er komplisert og kritiseres for å favorisere regjeringspartiet. Selv et klart opposisjonsflertall i stemmer er ikke nødvendigvis nok.
Opposisjonen fremstår som svak og fragmentert. Ved valget i 2022 forsøkte alle partier fra ytre venstre til ytre høyre å samle seg for å fjerne Orbán – uten hell. Resultatet var at den samlede opposisjonen gikk tilbake 17%, Orbán fikk rent flertall og et nytt radikalt ytre høyre-parti kom inn i parlamentet.
Ved årets valg har de fleste opposisjonspartiene trukket seg for å støtte det nye partiet Tisza («Respekt og frihetspartiet») og dets leder Péter Magyar. Partiet er medlem av EPP (sentrum-høyre) og profilerer seg som pro-europeisk og anti-korrupsjon, men mangler et klart politisk program. Magyar er selv kontroversiell med private skandaler og en bakgrunn fra Fidesz-systemet. Opposisjonen er mer samlet om hva de er imot, enn hva de er for.
Orbáns politisk prosjekt
Orbáns styrke ligger ikke bare i systemet eller opposisjonens svakhet, men i hans politiske prosjekt. Siden han kom tilbake til makten i 2010, har Orbán systematisk omformet ungarsk politikk. Han beskriver selv landet som et «illiberalt demokrati» – et system der flertallets vilje veier tyngre enn liberale institusjoner og individuelle rettigheter. Konfliktene med EU om rettsstat, pressefrihet og innvandring har gjort ham til en outsider i europeisk sammenheng. Samtidig har nettopp disse konfliktene styrket hans posisjon hjemme, der han fremstår som en leder som forsvarer nasjonal suverenitet mot ytre press.
I tillegg har hans motstand mot militærstøtte til Ukraina og nylige veto mot finansiell hjelp fra EU til Ukraina fått stor oppmerksomhet. Orbán skal ha møtt Putin 14 ganger siden 2009, hvorav minst 3 ganger etter Russlands full skala invasjon av Ukraina. Samtidig var han statsminister da Ungarn ble medlem av NATO i 1999 og støttet landets inntreden i EU i 2004. Til tross for mange konflikter med Brussel, har han aldri foreslått en «Huxit» (altså å forlate EU).
For å forstå hvorfor denne politikken har appell, må vi se bakover.
Ungarns historiske traumer
Landet ble etablert rundt år 1000, men har siden blitt utsatt for invasjoner og oppdeling flere ganger. Mongolene invaderte på 1200-tallet. På 1500-tallet ble store deler av landet erobret av Det osmanske riket og delt mellom ulike makter. Senere kom Ungarn under kontroll av Habsburg monarkiet, og forsøkene på selvstendighet, blant annet under revolusjonene i 1848, ble slått ned.
På slutten av 1800-tallet fikk Ungarn større selvstyre gjennom dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Men denne staten brøt sammen etter første verdenskrig. Det som fulgte, skulle bli et nasjonalt traume manifestert gjennom Trianon-traktaten bestemt av seiersmaktene i 4.juni 1920. Da mistet Ungarn over to tredjedeler av sitt territorium og halvparten av befolkningen.
Innenfor Ungarns grenser i 1910, var under 55% av befolkningen etniske ungarere. Det var derfor etniske spenninger som ble forsøkt løst ved at de ble inndelt i egne land. Men for Ungarn, førte det til at mange ungarere måtte leve i andre land. I dag bor det ungarere i ni andre europeiske land. De fleste i Romania (1,2+ millioner), Slovakia (500 000), Serbia og i Ukraina (et par hundretusen).
Mellomkrigstiden var preget av politisk ustabilitet og autoritært styre. Under andre verdenskrig allierte landet seg med Hitler-Tyskland, før Sovjetunionen rykket inn i 1944. Etter krigen ble Ungarn en del av den sovjetiske interessesfæren, og fra 1949 var landet et kommunistisk diktatur. Opprøret i 1956 ble brutalt slått ned.
Post-1990: Orbáns maktkonsolidering
Først i 1989 falt kommunismen, og året etter ble det holdt frie valg. Jeg hadde selv privilegiet å delta i valget mai 1990, som utsendt fra AUF. Vi jobbet et par uker for det sosialdemokratiske partiet (SZDP). Til tross for vår iherdige jobbing med å trykke løpesedler og dele dem ut, fikk partiet bare 3,55%. Et par år senere forsvant partiet ut av politikken. Så mye for innsatsen vår.
I motsetning til de fleste andre partier fra 1990-tallet i Ungarn, overlevde Fidesz («Alliansen for unge demokrater»). Partiet ble stiftet i 1988 av studenter, var antikommunistisk og liberalt, og frem til 1993 måtte de være under 35 år for å være medlem. Mye av deres aktiviteter (tidsskrifter og aviser) ble støttet av den liberale filantropen George Soros. I 1990 fikk partiet 9%.
I 1993 tok Viktor Mihály Orbán over som leder for partiet og gradvis vred han det mot nasjonalkonservativ retning. Det førte til interne konflikter, men han lyktes. I 1998 fikk Fidesz 28% og Orbán ble statsminister for første gang i en allianse med andre partier. Regjeringen satt til 2002. I 2010 klarte han å vinne makten tilbake med 52,7% av stemmene og rent flertall i parlamentet. Siden da har Fidesz dominert ungarsk politikk.
Fra ytterkant til ytterkant – en politisk reise
Politisk har Orbán vært på en interessant reise fra aktiv i ungkommunistene (KISZ) på sent 1970-tall, til liberal opposisjonell, til sentrum-høyre og videre til nasjonalkonservativisme med vekt på «tradisjonelle verdier». Som del av sin juridiske utdanning, leverte han i 1986 en masteroppgave om den polske opposisjonsbevegelsen «Solidaritet». I 1989 var han på studieopphold i Oxford finansiert av Soros. I dag fremstiller han Soros som en representant for alt han er imot.
Fidesz ble suspendert fra det europeiske sentrum-høyre partiet EPP i 2019 og forlot det i 2021. I 2024 sto Orbán i bresjen for å etablere det europeiske ytre høyre-paritet «Patrioter for Europa» (PfE). Hans politiske bevegelse, eller kanskje sirkel, har foreløpig kommet til sin ende.
Hvorfor vinner Orbán? Identitet, historie og makt
Poenget med denne historiske gjennomgangen er ikke å unnskylde utviklingen i Ungarn, men å forstå den. Landet bærer på en historisk opplevelse av tap, fragmentering og ytre kontroll. Denne erfaringen er ikke bare et bakteppe – den er en aktiv del av den politiske virkeligheten som Orbán både utnytter og løfter opp. Han har gjort historien til politikk.
Det mest tydelige eksemplet på dette, er da Orbán etablerte 4.juni som nasjonal minnedag kalt «Trianon-minnedag» eller «dagen for nasjonal samling» i 2010. Den brukes nå til markeringer, demonstrasjoner og flaggheising for å minnes tap av territorium og befolkning. Orbán bruker dagen til å få ut budskap om at alle ungarere, uavhengig av statsborgerskap, er en del av en samlet ungarsk nasjon. Slik knytter han dagens politikk til en dypere fortelling om nasjon, identitet og rettferdighet.
For mange fremstår Orbán som en leder som utfordrer demokratiske normer, mens for mange ungarere fremstår han som en som gjenreiser nasjonal stolthet og beskytter landet mot ytre press. Det er dette spennet som trolig gjør Ungarn krevende å forstå.
Orbáns appell handler ikke bare om makt eller institusjoner, men om identitet. Så lenge fortellingen om historisk tap og behovet for nasjonal kontroll står sterkt, vil også hans politiske prosjekt ha appell. Kanskje er det derfor Orbán og Fidesz vinner – igjen?